Jan Eivind Myhre

Vi er vant til å tenke på den norske modellen som et etterkrigsfenomen. Kanskje tenker vi først og fremst på modellen for lønnsdannelse, det såkalte trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og staten.

Men i en litt utvidet mening omfatter den norske modellen noe langt mer.

Mye av grunnlaget for modellen ble lagt allerede i de første hundre årene av det frie Norge, bare i en tynn personalunion med Sverige. Norge bestemte sine egne lover og sitt budsjett.

Modellen rommer elementer som relativ sosial likhet, sterke kollektive bevegelser, offentlig finansiert utdanning, stabil økonomi gjennom sterk statlig medvirkning, høy deltakelse i arbeidslivet blant kvinnene, sjenerøse skattefinansierte sosiale ytelser og altså utstrakt samarbeid mellom partene i arbeidslivet.

Til sammen skapte dette betydelig sosial tillit.

Hva slags land ble Norge i løpet av de hundre årene mellom 1814 og 1914? Sett i forhold til andre land i Europa, var Norge relativt rikt og på andre måter avansert og svært moderne. Helt motsatt av hva en vanlig myte sier.

Norge var blant de seks til åtte rikeste landene i BNP per innbygger. Og som den svenske historikeren Bo Stråth sier, med spesiell tanke på Norge: Mye mer moderne (enn Norden) kunne man ikke være i Europa rundt 1900.

La oss se på de enkelte elementene i den norske modellen:

Sosial likhet

Norge var utvilsomt et samfunn med store forskjeller rundt forrige århundreskifte. Økonomisk var forskjellene kanskje litt mindre enn i andre land.

Landet hadde få virkelige kakser. Landet hadde til forskjell fra annensteds ingen adel og en stor befolkning av selveiende bønder. På andre områder enn de rent økonomiske, som lovverk og rettigheter, var forskjellene klart mindre i Norge.

Sterke kollektive bevegelser

Kanskje var Norge landet med det sterkeste sivilsamfunn av alle, ikke minst i kraft av en voksende arbeiderbevegelse. Andre folkebevegelser før 1900 var like sterke: Avholdsbevegelsen, lavkirkelige bevegelser, norskdomsrørsla, kvinnebevegelsen og mange andre.

De presset på staten når det gjaldt sosiale tiltak og var selv demokratiske forbilder: De valgte sine tillitsmenn- og kvinner, de inkluderte (nesten) alle, de lærte folk opp i lesing, skriving og bokføring. De demokratiserte Norge.

Kommentar: «Velferdsstaten er en løsning på dyrtida, ikke et problem»

Offentlig finansiert utdanning

Norge hadde obligatorisk skolegang helt fra 1739. På 1800-tallet kom en rekke reformer, blant annet med fastskoler fra 1860. Enhetsskolen (folkeskolen) ble innført i 1889.

De skandinaviske landene ble de mest lese- og skrivekyndige i verden, med positive resultater for demokrati og økonomi. Dertil kom innføringen av en rekke fagskoler for lærere, sykepleiere, sjømenn og i handel og industri.

Mot slutten av århundret ble Universitetet i Oslo (grunnlagt 1811) også en utmerket forskningsinstitusjon, særlig i medisin og geofag.

Staten og økonomien

De som styrte den norske staten, var embetsmennene, og deres ideologi var liberalismen. Imidlertid innså de tidlig at i et lite land som Norge, måtte staten trå til for å skape økonomisk utvikling.

Det gjorde staten på tre vellykkede måter:

1. Gjennom et storstilt program for infrastruktur, kommunikasjoner som veier, jernbane, skipsruter, fyr og havner, telegraf, kartverk og geologisk kartlegging, men også gjennom skolevesen og helsevesen.

2. Et lovverk som ga økonomisk frihet, men også trygghet for næringsdriften (lov om mål og vekt, patentvesen m.m.). Det ga forutsigbarhet i økonomien.

3. En etter sin tid effektiv forvaltning som også var lite korrupt.

Kvinner i yrkeslivet

Kvinnene hadde en sterk stilling i det norske bondesamfunnet, som en slags medstifter av husstanden som krevde fullt arbeid av to personer. Når mannen var borte på fiske, skogsarbeid eller anlegg, ble det kvinnen som var bonden.

Også utenfor bondesamfunnet var yrkesaktiviteten blant norske kvinner rundt 1900 blant de høyeste i Europa.

Sosiale ytelser

1800-tallets sosiale ytelser var ikke spesielt sjenerøse. Men mer sosialliberale holdninger fra 1880-årene starter en prosess mot ytelser som skulle avhjelpe sykdom, alderdom og arbeidsløshet. En «sosialhjelpstat» ble forløper for en velferdsstat.

Partene i arbeidslivet

Staten blandet seg lite inn i arbeidskonflikter før 1914, og da helst på arbeidsgivernes side. Men den stabile, relativt effektive og ukorrupte forvaltningen Norge hadde, med en viss legitimitet og tillit i befolkningen, viste seg å være egnet til å ta meglerrollen i arbeidskonflikter. Det begynte så smått med Arbeidstvistloven og riksmeglerinstitusjonen i 1915.

Tillit er en fellesnevner for alt dette. Norge ble et «uenighetsfellesskap».

Kilde: Jan Eivind Myhre, Den norske modellen blir til. Norge 1814-1914 (Dreyer 2022).

Mye lest: Gerd-Liv Valla skjønner ikke hvorfor arbeidslinja har blitt et skjellsord