Kommentar
Nå smelter isfronten mellom LO og NHO
NHO-hansken er kastet. Arbeidsminister Tonje Brenna har lovet å ta utfordringen.
Sissel M. Rasmussen
Partene er ikke på talefot, men det åpnes for dialog.
kjell.werner@anb.no
Striden om sykelønnsordningen skapte før jul en isfront mellom LO-leder Peggy Hessen Følsvik og NHO-sjef Ole Erik Almlid.
Illustrerende nok satt de onsdag på hver sin tue og delte ut ulik indremedisin.
NHOs tradisjonelle årskonferanse gikk av stabelen i Oslo Spektrum. Et steinkast unna arrangerte LO et eget seminar for å hylle ordningen som sikrer full lønn under sykdom.
Bakteppet er det faktum at LO vil frede ordningen i fire nye år, mens NHO bare vil godta en periode på to år. Dermed ble det ingen løsning i forhandlingene om en ny avtale om inkluderende arbeidsliv.
LO-lederen følte seg lurt og gikk til det dramatiske skrittet å varsle midlertidig brudd på det tradisjonsrike samarbeidet med NHO. Samtidig meldte LO-toppene avbud til både NHOs årskonferanse og den etterfølgende middagen.
Som «mottiltak» ble deltakerne på NHO-konferansen møtt av LO-demonstranter med fagforeningsfaner, ledsaget av appeller med klart budskap om å bevare sykelønna urørt.
Og i Oslo Arbeidersamfunns storsal var det et stappfullt hallelujamøte med LO-leder Peggy Hessen Følsvik og arbeidsminister Tonje Brenna (Ap). For en manifestasjon!
I snart 90 år har LO og arbeidsgiverne samarbeidet tett og kjempet respektfullt mot hverandre som motparter.
Samarbeidet har gått både gjennom uformelle samtaler og i rent formelle kanaler. Verdien av å forstå hverandres posisjoner kan ikke undervurderes. Her ligger grunnlaget for den norske modellen.
Startskuddet for det formelle gikk i realiteten da Hovedavtalen ble inngått i 1935. Denne avtalen blir ofte omtalt som arbeidslivets grunnlov. I Hovedavtalen er det trukket opp felles spilleregler for lønnsforhandlinger og på hvilket grunnlag det kan streikes.
Samarbeidet mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) ble etter hvert utvidet til å bli et trepartssamarbeid der regjeringen også er med.
Samarbeidsorganet Kontaktutvalget så sitt lys i 1962, og i 1976 ble fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen representert i Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU).
Gjennom TBUs statistikker får partene hvert år et omforent tallgrunnlag som basis for lønnsoppgjørene, slik at man slipper å krangle om hva som er historiske fakta.
I mange år har det også vært bred enighet om at lønnsevnen i den konkurranseutsatte industrien skal legge normen for øvrig lønnsdannelse, i privat så vel som offentlig sektor.
Det er ikke første gang det er knute på tråden mellom LO og NHO.
Lockouten i 1986 er eksempel som mange i den eldre garde vil huske. Forløperen til dagens NHO, Norsk Arbeidsgiverforening, satte da hardt mot hardt og stengte ute 100.000 arbeidstakere i en lockout.
Denne konflikten skapte mye vondt blod. Jeg husker godt hvordan det lyste i øynene til Jern og Metalls Lars Skytøen da han forbannet slo i bordet.
Kontrasten er stor til situasjonen tidlig på 1990-tallet. Da ble det et samarbeid av edelt merke. NHOs Karl Glad og LOs Yngve Hågensen var gode busser og bidro sterkt til å redde landet ut av krisen med prosjektet som fikk navnet Solidaritetsalternativet.
«Når vi tar en rangel på hytta di, er det kort og godt til det beste for landet», sa Glad under den offisielle feiringen av Hågensens 60-årsdag i 1998. Mang en arbeidspolitisk floke er løst over en kaffekopp, en øl eller det som sterkere er.
I samme ånd stilte daværende LO-leder Gerd Kristiansen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund i tospann sammen på scenen under NHOs årskonferanse i januar 2016. Da var temaet et bærekraftsalternativ for å øke sysselsettingen i møte med oljenedtur, flyktningkrise og delingsøkonomi.
Noe liknende skjedde både under koronapandemien, og da LO og NHO for et par år siden kjempet fram oljeskattepakken for å redde den norske leverandørindustrien over kneika.
Før jul skar det seg som nevnt i forhandlingene om sykelønn. NHO spilte for høyt med en ny posisjon som et ultimativt krav. Derfor ble det knute på tråden og isfront mellom partene.
Men denne uka mente LO-lederen at hun hørte nye toner fra NHO-sjefen.
Derfor strakk hun ut hånd til motparten og sa seg villig til å gjenoppta forhandlingene. På strak arm takket NHO-sjefen da ja til ny dialog, og arbeidsministeren varslet at partene vil bli innkalt senere i måneden.
Det er å håpe at arbeidsminister Tonje Brenna klarer å bygge bro mellom partene. LO og NHO kan ikke sitte i det uendelige på hver sin tue og furte. Begge parter har alt å tjene på at de igjen kommer på talefot. Det handler om å få den norske samfunnsmodellen til å virke etter hensikten.
Jeg tør minne om hva som skjedde etter lockouten i 1986. Da slo arbeidsgiverfronten sprekker. Industrimannen Karl Glad satte skapet på plass og dikterte en løsning.
NAF-sjef Pål Kraby måtte gå av i skam. Det blir kanskje litt søkt å trekke paralleller til den pågående sykelønnsstriden, men det har hendt før at historien gjentar seg.
På den annen side merker jeg meg at NHO-sjef Ole Erik Almlid har sikret seg et par nødutganger.
Til VG sa Almlid nylig at han ikke vil svekke sykelønnen «uten et bredt forlik». NHO-sjefen sier det nå er opp til Stortinget å avgjøre. «Ønsker de å frede sykelønnsordningen, så er det greit», sier Almlid.
Alle partiene på venstre flanke pluss Høyre lover full lønn under sykdom. Og Høyre-leder Erna Solberg har langt på vei garantert for at en eventuell borgerlig regjering etter høstens valg vil være patent i sykelønnsspørsmålet.
Saken er derfor klar. NHO må bøye unna. Jo fortere, jo bedre. NHO-hansken er kastet. Arbeidsminister Tonje Brenna har lovet å ta utfordringen. Når det er vilje, er det håp.
Partene er nå dømt til å bli enige. Isen smelter fort. Innen januar er over, har vi en positiv løsning.