Kommentar
«Når Ap-politikere føler seg fremmedgjort i eget parti, må det være mange potensielle velgere som føler det samme»
Marianne Marthinsen representerte Ap på Stortinget i fire perioder.
Ole Palmstrøm
Marianne Marthinsen reiser en interessant problemstilling.
kjell.werner@anb.no
Tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsen innrømmer nå at hun ikke fant seg helt til rette i Arbeiderpartiet. Dette skriver hun åpenhjertig om i Morgenbladet.
For samfunnsøkonomen Marthinsen var det debatten om oljeskattepakken som ble vendepunktet i egen bevissthet. «Samfunnsøkonomiske betraktninger framført uten vestlandsdialekt ble utmanøvrert av malmtunge stemmer fra industrien», skriver Marthinsen. Nå har hun funnet seg bedre til rette som direktør i bransjeorganisasjonen Finans Norge.
«På et tidspunkt, omtrent da folk begynte å snakke om at jeg var en å regne med, en som var på vei opp i Ap, begynte jeg å dunke folk kameratslig på skuldra, jeg også. Jeg imiterte kroppsspråket til menn (ikke kvinner) med arbeidsnever», skriver Marthinsen og legger til at hun noen ganger lurte på hva slags menneske hun var i ferd med å bli.
Avisen Klassekampen har fulgt opp Marthinsens tanker ved å lodde stemningen blant Ap-folk i industrien på Vestlandet. Og svarene i denne leiren er minst like interessante. Arild Håvik, mangeårig Ap-medlem med røtter i industrien, forteller at også han føler seg fremmedgjort i eget parti i møte med stadig flere unge akademikere, særlig jurister og økonomer.
Marthinsen og Håvik har en vidt forskjellig forståelse av situasjonen i Arbeiderpartiet. Begge kan ikke ha rett samtidig. Økonomen Marthinsen mener industriens syn blir for sterkt vektlagt i partiet. Tillitsmannen Håvik avviser at industriarbeideren har en ekstra stemme når han slår neven i bordet. Lederen i Fellesforbundets største avdeling, Richard Storevik, sier rett ut at industriarbeideren har lite innflytelse i Ap.
Denne polariseringen illustrerer godt en av Arbeiderpartiets store utfordringer. Verken økonomen eller industriarbeideren er fornøyd. De blir bare delvis bønnhørt. Slik er det ofte når et parti forsøker å favne bredt samtidig som det må kompromisses. Ingen blir helt fornøyd. Det hadde muligens vært bedre med noen blanke seire, på hver sin kant. Men da kan det fort bli for stort strekk i laget.
Vi har tilsvarende konfliktlinjer i andre politiske saker. By og land går ikke alltid hand i hand. Og det er interessekonflikter mellom ansatte i offentlig og privat sektor. Offentlig sektor finansieres i realiteten av det produktive næringslivet. Her gjelder det å øke forståelsen av at vi alle er i samme båt.
Når Ap-politikere føler seg fremmedgjort i eget parti, må det være mange potensielle velgere som føler det samme. Svak oppslutning på meningsmålingene gir klart svar. Arbeiderpartiet må favne enda bredere for igjen å kunne bli ørnen blant partiene. Etter fjorårets valgseier skulle det bli vanlige folks tur. Det hadde kanskje vært færre fremmede fugler blant velgerne dersom Ap hadde holdt fast på slagordet «Alle skal med».