Erik J. Jørgensen, tømrerlærling

Chen utfordret Bjørnstad på hvor lav arbeidsledigheten bør være, og om arbeidsledigheten kan bli for lav.

Her mener jeg Bjørnstad kunne vært ennå tydeligere og løftet fram arbeiderbevegelsens kampsak i over 100 år, og LOs jobb nummer én: arbeid til alle. Målet er null prosent arbeidsledighet, og det er en politisk oppgave å jobbe for å nå dette målet.

I diskusjonen kan det se ut til at Chen kun ser på de som er arbeidsledige som et prosenttall og et virkemiddel for at ikke økonomien skal bli for «varm».

Han ser ikke at det er en ganske dramatisk økonomisk situasjon for den enkelte og dens familie dersom man blir kastet ut i arbeidsledighet, og sliter med å komme seg inn igjen i arbeidslivet.

Slik jeg forstår han, mener han at det er positivt at en viss andel av befolkningen er arbeidsledig.

Dette blir han ikke tatt på, verken av programlederen eller sjefsøkonomen fra LO. Tenk at vi aksepterer et økonomisk system der det er problematisk at hele folket er i arbeid, og at vi ikke problematiserer at det er premisset for debatten.

Debatten fikk meg til å tenke på arbeidslinja og politikernes mantra om at det skal lønne seg å jobbe.

Altså at det skal straffe seg å ikke kunne, eller få lov til å jobbe fordi det rett og slett ikke er arbeidsplasser. Straffen skal fungere som et insentiv til å få folk til å arbeide. Det er en disiplinering og mistenkeliggjøring av folk som står utafor arbeidslivet. Men hvordan mener man at økonomisk straff skal fungere som et insentiv til å få folk inn i arbeidslivet igjen, når man samtidig sier at det er best for alle om en god del av disse folka holdes utafor.

Når det er et problem at arbeidsledigheten er for lav og at lønnspresset er for høyt, lurer jeg på hvem det egentlig går godt for når det går godt i norsk økonomi.

Når er det arbeiderklassens tur til å kjenne på at økonomien går godt? I lønnsoppgjør der norsk økonomi går dårlig får arbeidsfolk høre at vi må vise moderasjon. I lønnsoppgjør der det går godt i norsk økonomi får vi høre at vi ikke må kreve for mye for å ikke overopphete økonomien.

Jeg har ikke gått samme skole som Bjørnstad og Chen, men i motsetning til dem, merker jeg konsekvensene av den økonomiske tankegangen de legger til grunn.

Arbeidsfolk blir hengende etter og blir fattigere og fattigere for hvert år, og de som har mest stikker av og blir rikere og rikere.

Dersom Chen og hans skolekamerater mister nattesøvnen på grunn av et inflasjonsspøkelse, kan jeg trøste dem med at det ikke er så mye å være redd for. Folk med høy gjeld vil vel strengt tatt verdsette at verdien av lånet blir lavere så lenge man har en reallønnsvekst.

Om det er ønskelig å holde inflasjonen nede bør man ikke gjennomføre tiltak som rammer arbeiderklassen.

Start med å sette opp skatten på de høyeste formuene, de høyeste lønningene, luksuseiendommer og luksusforbruk.

Ikke start med å sette opp renten, det vil kun gå ut over de som allerede har minst og vil øke forskjellene i samfunnet ennå mer. 

Kommentar: «Toppledere som mangler magemål»