Jan-Rune Bang Hansen

Denne uka sitter jeg på representantskapsmøtet i NTL Forsvar.

Der skal vi diskutere en sak jeg aldri trodde skulle komme så langt:

Om man skal sette ned en arbeidsgruppe for å se på framtidig organisasjonstilhørighet og mulige alternativer til dagens tilknytning til LO og NTL.

Bare det burde få flere til å våkne.

For dette handler ikke bare om et forbund. Det handler om tillit. Om ansatte i Forsvaret som opplever at lønnsutviklingen sakker akterut, samtidig som totalforsvar, sikkerhet og beredskap ikke blir prioritert godt nok sentralt.

Mange av oss har vært stolte av å være en del av NTL og LO-fellesskapet. Det har vært ryggraden i norsk arbeidsliv i generasjoner.

Derfor er det alvorlig når folk begynner å spørre seg om fellesskapet fortsatt jobber for dem.

Om man trekker seg bort fra LO, er ikke livets rett nødvendigvis den samme lenger.

Hele styrken i fagbevegelsen har alltid vært samholdet. Hvis flere begynner å trekke i hver sin retning, svekkes alle.

Samtidig må NTL sentralt tørre å ta denne debatten på alvor.

For hvordan har man havnet her? Hvordan har misnøyen fått vokse seg så stor blant ansatte i en av Norges viktigste sektorer?

Nå faller mye på hva NTL, LO og Norges Offisersforbund velger å gjøre videre. Klarer man å bygge ny tillit – eller er dette starten på en fagbevegelse som begynner å slå sprekker?

For hvem er det egentlig som vinner på det? Ikke arbeidstakerne. Ikke Forsvaret. Og ikke Norge.