Camilla Houeland

Forsker ved Institutt for samfunnsgeografi og sosiologi, Universitetet i Oslo

«Ja, vi er i olja», sa de. Jeg snakket med en gruppe såkalte «artisenal refiners» i januar som ifølge loven er kriminelle. Mange beskriver parallellindustrien som at lokalbefolkningen tar kontroll over sin rettmessige olje i motstand mot en industri som gir lite tilbake i form av velferd eller arbeidsplasser. Det er uklart hvor mange hjemmelagde raffineri som er spredd rundt i Nigerdeltaet, oljeområdet sørøst i Nigeria, delvis fordi militæret stadig angriper og brenner dem ned. Selv mener de at de kontrollerer 80 til 90 prosent av det lokale forbruket av parafin, bensin og diesel.

De er både tidligere Shell-ansatte og «militante». Militante som kjempet for ressurskontroll og arbeidsplasser, startet denne parallellindustrien for å skaffe inntekter. Dagens sumpraffinerier kommer i forlengelsen av at disse la ned våpnene mot straffrihet i 2009. Kanskje en fjerdedel av den nigerianske oljen stjeles, i et komplekst nett og samarbeid mellom militære, politikere, oljeselskap. Kanskje en femtedel av dette er knyttet til sump-raffineriene.

Nigerias forbannelse og arbeidsliv

Nigeria er erkeeksempelet på «oljeforbannelsen»: Land med store oljeressurser skårer lavt på demokrati og velferd, men høyt på konflikt og korrupsjon. Men det snakkes sjelden om arbeidsforhold i oljeindustrien, selv om (manglende) jobbskaping og arbeidsforhold er avgjørende for å forstå samfunnsforholdene i landet.

Nigeria er Afrikas største oljeprodusent og produserer daglig cirka to millioner fat olje. Overskuddet tilfaller i hovedsak en liten elite, mens 70 prosent av nigerianere er fattige, og ulikhetene øker mens offentlige sosiale goder er få og ofte av dårlig kvalitet. Landet har drøyt 200 millioner innbyggere, så overskuddet fra oljen rekker ikke langt i seg selv, men oljeindustrien slik den er står gjerne i veien for andre jobber. Nigeria er nettoimportør av raffinerte produkter (de fire statseide raffineriene operer på kvart kapasitet), og det er en liten leverandørindustri.

Faglige rettigheter under angrep

Nigeria er et land med systematiske brudd på faglige rettigheter, ifølge Den internasjonale faglige sammenslutningen (ITUC), og oljearbeidere er spesielt utsatt. Kanskje 50 000 jobber i oljeindustrien, og kanskje halvparten er organisert i oljearbeiderforbundene NUPENG (blåsnipparbeidere) eller PENGASSAN (hvitsnipparbeidere). En ansatt i PENGASSAN fortalte at å melde seg inn i fagforeningen medfølger en 50 prosent risiko for å miste jobben.

«Vi jobber som elefanter, og spiser som maur» fortalte en arbeider til IndustriAll i fjor. Da tjente en kontraktsarbeidere 137 til 257 dollar i måneden, for 12 timers dager og seksdagers uker. Siden da har inflasjonen spist opp mye av kjøpekraften. En fra PENGASSANs regionkontor i Nigerdeltaet forteller at under korona- og oljekrisen har mange medlemmer godtatt lavere lønn, og 20 prosent har mistet jobben. I år har det vært tre arbeidskonflikter mot Chevron, som også er Equinor Nigeria-partner, om oppsigelser uten dialog. Tillitsvalgte beskriver omfattende helseproblemer, men er redd for å risikere jobben om de går til leger som ofte rapporterer til bedriftsledelsen.

Landsbyledere som bemanningsbyrå

Arbeidsmarkedet i Nigerdeltaet er preget av høy arbeidsledighet, konflikt og vold. Oljearbeidere bruker ofte «splitt-og-hersk» om hvordan oljeselskap jobber for å unngå fagorganisering. Blåsnippsarbeidere er mest sårbare og har sjeldnere faste jobber, og de få som er igjen på en bedrift promoteres gjerne, slik at de vil tilhøre PENGASSAN. Slik blir selskapene kvitt NUPENG, som gjerne ses som mer radikal og streikevillig. De to forbundene har lenge kjempet mot brudd på regler om bruk av utenlandske ansatte. ‘Expats’ kunne holde produksjon i gang ved lokal streik.

Men noen lokale jobber er problematiske. Såkalte vertslandsbyer for oljeproduksjon har sett at utslipp har ødelagt alternative levebrød som fiske og landbruk, samtidig som de ikke har fått jobber fra oljeindustrien. Dette har vært sentralt i fredelig motstand så vel som voldelig konflikt. Det siste tiåret har Shell, og senere andre, utviklet såkalte Globale samarbeidsavtaler med landsbyene. Herunder inngås det kontrakter om renhold, sikkerhet og kantine. Disse er gjerne vanskelige å organisere, fordi de ansettes gjennom familiebånd og har lojalitet og takknemlighet til landsbyledelsen.

De jeg har snakket med som jobber under slike kontrakter, presenterer seg som Shell-ansatte. I 2014 traff jeg en gruppe sikkerhetsvakter som ikke hadde fått lønn på seks måneder og mente Shell var ansvarlig, mens Shell mente landslederen hadde fått sin betaling. Han var imidlertid truende og ansett som farlig. Disse arbeidere er ekstremt sårbare, og kjenner ikke til sine rettigheter som arbeidstakere, selv om de mange får hjelp av frivillige organisasjoner til å kreve miljø- og menneskerettigheter i møte mellom landsby og selskap.

De forteller selv at mange i landsbyene får betalt – men ikke for å jobbe. De kan derimot tilkalles ved behov. Ifølge tillitsvalgte kan de sabotere fagforening-aksjonerer, noe som ble bekreftet av en tidligere landsbykontaktsansvarlig i Shell. Men han sa at i noen tilfeller har fagforeningene bedre kontakt i landsbyene, og kan få støtte i sine aksjoner.

Drikker melk i stedet for å miste jobben

I 60 år har det vært årlige oljesøl tilsvarende Exxon Valdez-ulykken i Nigerdeltaet, og i 2019 faklet Nigeria nesten 8 milliarder kubikkmeter. Det er lite dokumentasjon om oljearbeideres helse, men oljearbeidere fra leirene, landsbyene og fagforeningene, forteller alle om hud-, syns-, puste- og fertilitetsproblemer.

Organiserte arbeidere får normalt høyere lønn, og øker jobbsikkerheten sin. Men tarifforhandlinger er ressurskrevende, siden de er på bedriftsnivå, og handler primært om lønn. De kan inneholde sykeforsikring, men mange sier at unngår leger av frykt for at de rapporterer til bedriftsledelsen og frykt for oppsigelse. En tillitsvalgt fra PENGASSAN sier at han heller ber om pengekompensasjon så medlemmene kan støtte familien sin, en annen sier «Alt jeg kan gjøre er å be dem drikke melk. Så jeg kjøper melk.» Melk roer ned halsen.

De som jobber i de ulovlige raffineriene, forteller at helsekostnader blir betalt av leirleder, og at de jobber aktivt for å få ned utslipp og unngå miljøskader. De anerkjenner også at de verste sølene og soten som preger hele området, kommer fra dem. Om de formaliseres og blir lovlige, vil dette blir bedre, sier de.

Oljearbeideres samfunnsrollen

«Når oljearbeiderne nyser, ligger Nigeria syk» er det blitt sagt med henvisning til oljeforbundenes streikemakt, som gjerne er brukt i folkelige protester for demokrati og for bensinsubsidier. I 1993 bidro oljearbeiderstreik til at to diktatorer måtte å gå. I dag er forbundene svekket og på defensiven og beskriver selv at de ikke har overskudd til å delta i folkelige protester, noe som har ført til misnøye og videre splittelse i allianser mellom fagbevegelsen og øvrig sivilsamfunn. I de pågående folkelige protestene mot politivold med drap av protestanter, har oljeforbundene erklært sympati, men ber arbeiderne holde seg hjemme.