Hedda Langemyr

Du trodde Norge allerede hadde forpliktet seg til å bruke mye penger på forsvar og sikkerhet de neste årene? Det stemmer det, og nå blir det mer.

Nato besluttet i forrige uke – eller rettere sagt: Donald Trump instruerte at toprosentmålet til alliansen er historie. Nå skal medlemslandene bruke fem prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvars- og sikkerhetsrelaterte utgifter innen 2035. 

Toprosentmålet virket utopisk, ja, nærmest umulig å oppnå for statsledere i liberale demokratier da det ble vedtatt i 2014. Nå mer enn dobles dette kravet, lenge før alle 32 medlemsland har innfridd det gamle. Verden er ikke til å kjenne igjen etter Russlands fullskala-angrep på Ukraina. Og Europa går nå inn i en tiårsepoke der opprustning er budsjettvinneren.  

Mark Rutte, den nye generalsekretæren i Nato, var mest opptatt av å gjøre én mann lykkelig under Nato-møtet: Donald Trump. Og avisene er fulle av beretninger om et Nato-system som har vært manisk opptatt av å ikke gjøre noe som helst for å irritere den amerikanske presidenten.

Siden Trump er kjent for å like å bli klødd medhårs i internasjonale fora, var det ingenting annet å gjøre enn nettopp det: Rutte klinte like godt til med å kalle Trump for «daddy», altså en person som må heve stemmen for å få de andre barna til å høre etter, før han roste ham for å ha klart å presse Nato-landene til å drastisk øke sine forsvarsutgifter.

Forholdet mellom Mark Rutte og Donald Trump er et fascinerende eksempel på hvordan politikk og personligheter møtes – og hvordan europeiske ledere nå navigerer i en ny Trump-periode.

Det som ser ut som infantil logring har et tykt, realpolitisk bakteppe. Bak lurer trusselen om at USA ikke vil stå bak artikkel 5 i Nato-traktaten: En for alle, alle for en. Det er en forsikring som blir stadig viktigere, for et Europa som over år har plassert seg i en svak og sårbar birolle i global politikk.

Russland har ekspansive ambisjoner, og setter energi- og militærmakt bak ambisjonene. Kinas økonomiske og militære maurtue vokser med nøyaktig den tålmodigheten en hundreårs målrettet strategi krever. Europa er i denne sammenheng et lite kontinent med et sårbart demokrati, en liten aldrende befolkning med politikere som har nedprioritert forsvaret.

Langt færre bryr seg nå om hva Europa måtte mene om forholdet mellom Israel og Iran, eller andre storpolitiske forhold. 

For Norge betyr fem-prosenten svært mange nye milliarder. I år er brutto nasjonalprodukt på rundt 5.460 milliarder kroner. Fem prosent av dette utgjør 273 milliarder kroner. Norge har økt sine forsvars- og sikkerhetsutgifter mye de siste årene.

I 2025 bruker vi rundt 170 milliarder på forsvarsrelaterte utgifter, tilsvarende 3,3 prosent av BNP. Mye av dette går til Ukraina og andre utgifter som ikke er direkte relaterte til det norske militæret. Men det teller med. 

Likevel «mangler» Norge 100 milliarder for å komme opp i Nato-målet på fem prosent.

• Hvordan skal landet klatre de siste 1,7 prosentpoengene til et nivå der både Trump og Rutte er fornøyde?

• Er det i det hele tatt mulig, når for eksempel forsvarspartiet Høyre samtidig går til valg på milliarder i skattekutt?

• Kan Ap greie det, når partiet etter valget kan bli avhengige av et selvsikkert Rødt for å få flertall for statsbudsjettene? 

Hemmeligheten ligger i detaljene. Nato har sagt at 3,5 prosent av 5-prosentmålet skal gå til «tradisjonelt forsvar»; stridsvogner, soldater og minesveipere. Resten skal gå til «andre sikkerhetsrelaterte tiltak».

Hva betyr drøyt 100 milliarder i «sikkerhetsrelaterte tiltak»?

Akkurat denne formuleringen bør omfavnes av norske partier med sivile ambisjoner i nord. De har skuffene fulle av nasjonale transportplaner der jernbanelinjer og fylkesveier og kaier er listet opp. Fordi Norge er «lys i husan». Befolkning er sikkerhet. 

Femprosenten betyr i praksis en milliardplan for utvikling av nord. Sysselsetting og spredt bosetning i Finnmark er av spesiell geostrategisk betydning. Kirkenes ligger få mil fra noen av Russlands viktigste militærbaser. 

For Norge er det også sikkerhet at det er tilgjengelig risikovillig kapital i nord – for å sikre investeringer i nytt næringsliv. Et eksempel er Sydvaranger gruve i Kirkenes. Siden starten av 1900-tallet har jernmalmgruva vært en betydelig aktør i norsk industri. Men både i 1997 og 2015 ble gruva lagt ned etter dårlig lønnsomhet.

Nå er nye eiere på plass, men mangler foreløpig nok kapital. Hvorfor skal private investorer gå inn med kapital i en gruve på grensa til et aggressivt Russland – om ikke staten gjør det samme?

Sydvaranger gruve kan gi mer enn 500 sårt tiltrengte arbeidsplasser i Kirkenes. Våpenproduksjon krever metaller – både avanserte og enkle. Antimon til kuler fikk NATO fra Kina, før eksporten stanset. Jern trengs også, og finnes i Sydvaranger. Jernmalmen fra dagbruddene i Bjørnevatn er av høy kvalitet, og ettertraktet hos europeiske smelteverk.

Gruve 7, som var den lengstlevende gruva ved Longyearbyen på Svalbard, ble også stengt ned i går – for godt. Svalbard vil også komme til å trenge større investeringer i god infrastruktur fremover, spesielt når det gjelder vann og energi, for å opprettholde befolkningen og håndheve suvereniteten.

For Norge er det også sikkerhet at jernbanestrekningen fra Narvik til Sverige fungerer, og har kapasitet til å ta unna godstogene. Ofotbanen er en jernbanestrekning som går fra Narvik i Nordland og opp til svenskegrensen og er totalt 43 kilometer lang. Banen ble bygget for over 120 år siden. Den trenger nye tunneler og krysningsspor.

Strekningen ble etablert for å frakte jernmalm fra Nord-Sverige til en isfri havn. I dag har banen fått forsterket betydning som Nato-strekning fra Narvik og inn til Sverige og Finland. I en konflikt med Russland er dette en av få muligheter til å få brakt forsyninger og allierte styrker vestfra og østover. Planene for å utbedre Ofotbanen er på plass. 

For et par uker siden ble regjeringens «strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon» lansert. Den tegner et bilde av at etterretningstrusselen er betydelig, at andre forsøker å påvirke oss og at sabotasjetrusselen er fremtredende. Dette kommer høyst sannsynlig til å tilta i styrke og vil påvirke alle deler av samfunnet.

Finnmark vil være ekstra utsatt. Totalberedskapsmeldingen er også tydelig i sin omtale av behovet for en spesiell tiltakssone for Troms og Finnmark. Formålet er å skape en mer attraktiv region å bo, jobbe og drive næringsvirksomhet i.

Dette er alle tiltak som burde prioriteres når vi etter hvert skal sette av 1,5 prosent av BNP til sivile formål som kan understøtte totalforsvaret.

Kanskje måtte det en amerikansk president til for å realisere veiprosjekter, distriktspolitikk og sikkerhetsbehov som i årevis har vært utredet og lagt tilbake i skuffen.