Karsten Østeberg

Ungdomsleder Fellesforbundet avdeling 647

Fra vi er små blir vi fortalt at vi har alle muligheter foran oss, og at vi kan bli det vi vil. Når vi etter hvert skal velge karrierevei, er det interessene våre som skal være førende for hvilken utdanning vi skal ta.

Akkurat som om vi svever rundt med en endeløs rekke av muligheter, uavhengig av hvordan samfunnet utvikler seg. Dette er en gedigen nasjonal livsløgn, som er i ferd med å bite oss i ræva.

Like muligheter for alle kommer nemlig ikke av seg selv, men som et resultat av både verdiskaping og oppfylling av grunnleggende oppgaver. Vi må rett og slett ha nok folk til industrien, i helsevesenet, som lærere og bønder, for å nevne noen.

Selv om de fleste kan ha en anerkjennelse av dette, er det et digert gap mellom hvor vi trenger folk, og hva vi utdanner folk til.

Skal du «bli noe» må du helst ha høyere utdanning. Om man er flink på skolen er det nærmest en selvfølge at man velger studiespesialiserende.

Samtidig som vi vil mangle flere titalls tusen fagarbeidere i årene fremover, sender vi en vanvittig mengde med ungdom i sin mest produktive arbeidsalder på unødvendige studier.

Hvorfor er det slik? Fordi vi har hatt muligheten.

Vi har hatt enormt med oljepenger til å finansiere tidenes selvrealisering av et par generasjoner med unge. Nå har vi to problemer. For det første vil oljeinntektene gå ned på sikt, og for det andre går vi tom for folk.

Her i Innlandet står vi midt i en brutal skolesak, fordi befolkningspyramiden er snudd på hodet.

Vi er blitt flere eldre enn unge, og for mange har flyttet vekk fra distriktene, til kontorjobber i byen. Sysselsatte i industrien har sunket kraftig siden 1970-tallet, mens ansatte iblant annet offentlig forvaltning har ekspandert voldsomt.

Svaret på hva vi skal leve av etter olja, er tydeligvis konsulenter, mellomledere, byråkrater og rådgivere.

I et land hvor vi har bygd verdiskapning på våre egne naturressurser, er vi i ferd med å fjerne oss selv fra virkeligheten. Realiteten er at vi må innse at vi trenger flere folk på «gølvet».

Man kan ikke bygge takterrasse, uten å ha solide bærevegger. Samfunnet for øvrig står på skuldrene til alle arbeidstakere som går på jobb på fabrikken, verkstedet, anleggsplassen, eller barnehagen.  Det bør få konsekvenser for utdanningspolitikken.

Heldigvis ser vi en omdreining med mye mer fokus på det praktiske i skolen. Det betyr at flere av fremtidens fagarbeidere kan oppleve en skole med mestring, istedenfor å stange hue i veggen. Det er et stort steg i riktig retning, men vi må også dimensjonere studietilbudet langt bedre.

Det betyr færre studieplasser på noen av de mest flåsete studiene vi har, og en storsatsning på rekruttering til yrkesfag.

I Norge lever vi av hverandres arbeid, og derfor må vi sørge for at vi har flere folk til å sette opp bæreveggene, enn det er folk som kun soler seg på takterrassen.