Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

De første oljekronene ble satt inn på det norske Oljefondet 31. mai 1996.

Det var daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) som hadde gleden av å føre over snaue to milliarder kroner på kontoen til Oljefondet. Fredag passerte fondet svimlende 20.000 milliarder kroner i verdi. Ny rekord ble satt.

Allerede i 1990 vedtok Stortinget å opprette det som da het Statens petroleumsfond. Men det tok altså seks år før det ble «pæeng på bok», som hedmarkingen Sigbjørn Johnsen pleier å si.

Siden den gang har fondet blitt omdøpt til Statens pensjonsfond utland, men navnet Oljefondet har uansett brent seg fast som det gjengse uttrykket.

Oljemilliardene forvaltes av Norges Bank og kommer det norske folk til gode gjennom årlige overføringer til statsbudsjettet.

Fondet får inntektene fra to kilder: Olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel og pengene som yngler ved at fondet investerer formuen i aksjer, rentepapirer og eiendommer ellers i verden.

Nå vokser fondet mest på pengeplasseringene utenlands. Fondet har små eierandeler i nærmere 9.000 selskaper i over 70 land. Få om ingen så for seg at Oljefondet skulle vokse så fort og så mye. Fondet passerte 10.000 milliarder høsten 2019, og fem år senere er det altså dobbelt så stort.

Framsynte politikere sørget tidlig for at staten tok kontroll over mulige ressurser på norsk kontinentalsokkel. I 1966 startet oljeselskaper med å lete etter olje på Nordsjøens bunn.

Det så lenge mørkt ut, men lille julaften 1969 ble det funnet olje på Ekofisk-feltet. Dette ble starten på det norske oljeeventyret, og siste kapittel på denne historien er ennå ikke skrevet.

Det er mange eksempler på land som ikke har klart å styre inntekter fra store ressurser på en god måte. «Hollandsk syke» har blitt begrepet på nettopp dette.

Nederland fant store gassressurser på 1960-tallet. Inntektene fra disse ble brukt til å blåse opp offentlig sektor, noe som i neste omgang førte til at industrien kom tapende ut. Da inntektene fra gassen senere sank, måtte Nederland gjennom en tøff slankekur.

Men Norge har klokelig unngått å bli smittet. For ikke å havne i samme fella som Nederland, lanserte daværende statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (begge Ap) handlingsregelen for oljepengebruk i 2001. Det ble fort bred politisk enighet om å sette denne krittstreken.

Handlingsregelen innebærer at oljemilliardene skal fases kontrollert inn i norsk økonomi. Politikerne skal bare bruke «rentepengene», ikke tappe selve fondet. Slik blir Oljefondet en evighetsmaskin som også vil komme de neste generasjonene til gode.

Regelen sier nå at det kan brukes om lag tre prosent av Oljefondet i et normalår. Det åpnes for å bruke mer i dårlige tider, som under koronapandemien. Forutsetningen er at politikerne holder tilsvarende igjen på pengebruk når det går godt.

Neste års statsbudsjett er på 2.000 milliarder kroner. 467 av disse milliardene hentes i Oljefondet for å få endene til å møtes. Uten disse oljemilliardene måtte norske politikere for eksempel ha lagt ned Forsvaret, stengt alle sykehusene og ikke brukt ei krone på samferdsel så vel som barnetrygd.

Mange spør hvorfor Norge ikke kan bruke enda flere oljemilliarder på gode formål. Det enkle svaret er at norsk økonomi da vil koke over. Resultatet av løssluppen oljepengebruk blir blant annet at Norges Bank må motvirke dette med å sette opp renta enda mer.

Vi kan like det eller ikke, men slik er de økonomiske sammenhengene. Det gjelder å ikke bli smittet av «Hollandsk syke».

Det hører også med til bildet at Oljefondet egentlig ikke er så mye verdt som tallet 20.000 milliarder skulle tilsi. Vi må nemlig regne inn den svake krona. I tillegg bør vi ta hensyn til at det internasjonale aksjemarkedet har steget unormalt mye den siste tiden. Vi må derfor ta høyde for at krona kan komme til å styrke seg og at aksjeplasseringene kan falle i verdi.

Nå må vi alle heve blikket og innse at politikerne må prioritere tøffere. Oljealderen er nemlig snart på hell. Samtidig blir det flere eldre her til lands. Løsningen er å utnytte den samlede arbeidskraften bedre.

Da blir det ekstra viktig å forvalte oljeformuen med samme klokskap som tidligere. Alternativet er en økonomisk blåmandag vi sent kommer til å glemme. Vi må ikke fristes til å leve over evne.