Kjell Werner

Finansminister Jens Stoltenberg (Ap) har gitt meg en lærepenge.

Han poengterer at Norge egentlig bruker null oljekroner. Mens jeg, og mange med meg, skriver at det brukes 542 milliarder oljekroner i årets statsbudsjett. Begge deler er rett, men finansministeren har mest rett.

«Det vi bruker, er finansavkastningen av oljeinntektene», sier Stoltenberg tørt og belærende. Oljepengene er plassert utenlands og skal der yngle mest mulig. Vi bruker bare «renteinntektene» fra Oljefondet. Selve fondet blir dermed ikke tappet.

Oljefondet fortsetter uansett å ese ut. Takket være direkte inntekter fra olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel, penger tjent på utenlandske børser og fordi norske politikere ikke har gått bananas i å strø om seg med oljemilliarder.

Oljefondet er en slags evighetsmaskin som trykker penger for dagens generasjon og nordmenn som kommer etter oss.

Fondet vil til og med kunne være der den dagen det ikke lenger er fossile ressurser å hente ut av norsk sokkel. Den tanken var det få som tenkte da oljeeventyret startet for 60 år siden.

Framsynte politikere sørget tidlig for at staten tok kontroll over mulige ressurser på norsk kontinentalsokkel. I 1966 startet oljeselskaper med å lete etter olje under Nordsjøens bunn. Det så lenge mørkt ut, men lille julaften 1969 ble det funnet olje på Ekofisk-feltet.

Dette ble starten på det norske oljeeventyret, og siste kapittel på denne historien er ennå ikke skrevet. Det siste store funnet ble påvist i 2010 og la grunnen for Johan Sverdrup-feltet, hvor det er det planlagt 40 års drift.

De første oljekronene ble satt inn på Oljefondet 31. mai 1996. Det var daværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) som hadde gleden av å overføre nærmere to milliarder kroner på kontoen til Oljefondet.

Allerede i 1990 vedtok Stortinget å opprette det som da het Statens petroleumsfond. Men det tok altså seks år før det ble «pæeng på bok», som hedmarkingen Johnsen pleier å si.

Fondet ble senere omdøpt til Statens pensjonsfond utland, men det er uansett navnet Oljefondet som har brent seg fast som det gjengse å bruke.

Oljemilliardene forvaltes av Norges Bank og kommer det norske folk til gode gjennom årlige overføringer på statsbudsjettet. Nicolai Tangen er sjef for Oljefondet og har 670 ansatte i sin stab. Fondet har små eierandeler i nærmere 9.000 selskaper i over 70 land.

Fondet passerte 10.000 milliarder i verdi høsten 2019, og i desember 2024 var det dobbelt så stort. Men hvor lenge var Adam i paradis? For nå står det «bare» 18.700 milliarder på fondet. Alarm!

Vi må være forberedt på at fondet kan svinge mer i verdi enn det vi har vært vant til. Den siste tids fall på børser verden rundt har gitt oss noe å tenke på. Derfor gjelder det å ha en viss buffer å gå på.

Jens Stoltenberg har vist seg som en forbilledlig gjerrigknark i forslaget til justering av årets statsbudsjett. Han passer på pengebingen som en smed. I så måte er Jens vår tids Onkel Skrue, i positiv forstand.

Det er mange land som ikke har klart å styre inntekter fra enorme naturressurser på en god måte.

«Hollandsk syke» har blitt begrepet på nettopp dette. Nederland fant store gassressurser på 1960-tallet.

Gassinntektene ble brukt til å blåse opp offentlig sektor, noe som i neste omgang førte til at hollandsk industri gikk tapende ut. Da inntektene fra gassen sank, måtte Nederland gjennom en tøff slankekur.

Norge har klokelig unngått å bli smittet av «Hollandsk syke». Blant andre takket være Jens Stoltenberg. I sin første periode som statsminister sørget han i 2001 for å innføre den såkalte handlingsregelen for bruk av oljepenger. På den måten blir oljemilliardene faset kontrollert inn i norsk økonomi.

Regelen innebærer at politikerne kan bruke litt ekstra oljepenger i dårlige tider. Forutsetningen er at de klarer å holde tilsvarende igjen i gode tider. Tre prosent er den formelle krittstreken for et normalår, men i praksis har Støre-regjeringen lagt lista noe lavere. For å være på den sikre siden.

Mange spør seg hvorfor Norge ikke kan bruke enda flere oljemilliarder på gode formål. Det enkle svaret er at norsk økonomi da vil koke over.

En løssluppen oljepengebruk vil føre til at Norges Bank må motvirke dette med å sette renta opp i stedet for ned.

I 2013, på tampen av Stoltenbergs andre periode om statsminister, kom drøye 12 prosent av pengene som ble bevilget over statsbudsjettet fra Oljefondets avkastning. I år er hver fjerde krone på statsbudsjettet en oljekrone. Altså en dobling på tolv år.

I år snakker vi som nevnt om 542 oljemilliarder. Uten disse ekstrapengene måtte norske politikere for eksempel ha lagt ned Forsvaret, stengt alle sykehusene og ikke brukt en krone på verken samferdsel eller barnetrygd. Og i dette regnestykket har jeg for ordens skyld tatt med at politikerne har bevilget 50 milliarder til Ukraina.

«Penger lukter ikke», sa den romerske keiseren Vespasian for over to tusen år siden.

Keiseren repliserte slik da sønnen Titus kritiserte ham for å ha lagt avgift på de offentlige pissoarene i Roma.

Det hører med til historien at Vespasian fikk positivt ry på seg for å ha rettet opp rikets økonomi gjennom god forvaltning og en rekke former for skattlegging. Sosialdemokraten Stoltenberg kjenner seg sikkert litt igjen.

Vespasians tre ord er like gode i dag som de var på starten av vår tidsregning. Olje lukter olje. Penger lukter ikke. Da kan heller ikke oljepenger lukte. I hvert fall ikke når vi snakker om rentepengene fra Oljefondet. Eller finansavkastningen, som finansministeren sier.