Kristian Skard

Det er helt vanlig at politiske partier i perioder kan falle ned i mørke daler der velgeroppslutningen er lav. De fleste partiene opplever det. Likevel er det noe ekstra dystert rundt SV om dagen.

Stemmer både i partiet og utenfor legger mye av skylda på partileder Kirsti Bergstø. Hun har selvfølgelig et ansvar, men problemene til SV stikker langt dypere enn det.

Dersom den interne uroen i SV skulle øke videre og true lederposisjonen til Bergstø, er det neppe noen endelig løsning å bytte ut lederen. De fleste partiledere blir oppfattet som dårlige partiledere når meningsmålingene faller i gulvet.

Men det som både Bergstø og partiets ledende tillitsvalgte må ta ansvaret for, er den politiske retningen partiet har tatt.

Det som kan kalles en sentrum/høyre-side i SV, er mer eller mindre utradert. Kari Elisabeth Kaski, for eksempel, gadd ikke mer. Hun valgte å gi seg etter å ha opplevd alt annet enn et positivt og hyggelig arbeidsmiljø i partiet.

Det er vanskelig å kjenne igjen partiet som var helt sentralt da Jens Stoltenberg dannet regjering i 2005, og som satt til 2013. SV appellerte sterkt til velgere på venstresiden i Arbeiderpartiet.

Siden den gangen har venstresiden i SV vunnet fram og sitter nå med makta. Men den eventuelle tilfredsstillelsen det ga å beseire de moderate kreftene i partiet, forsvant fort når SV møtte velgerne i stortingsvalget 2025.

For nå finnes et mye mer potent parti på venstresiden, nemlig Rødt. Og det var for sent å legge om og appellere til Ap-velgere som mener Ap har gått for langt til høyre.

Kampen om velgerne er tøff, og den blir ekstra vanskelig for SV når det kommer partier som kan pakke inn god SV-politikk på en bedre måte. Både Rødt og MDG tilbyr velgerne varianter av SVs politikk. De er sterke på natur/miljø og i sosialpolitikken. Det grønne og det røde har vært SVs fundament.

Men velgerne hører ikke lenger på SV. Rødt roper høyere og har bedre slagord innen sosialpolitikken. Og tilsvarende er MDG langt sterkere enn SV på de grønne temaene. Dermed blir det vanskelig for SV å synes. Det er alvorlig for et parti som har hatt klima og miljø som den virkelig sentrale saken i flere tiår.

Det som bør være bekymringen for SVs tillitsvalgte, er at partiets situasjon begynner å minne om den varige svekkelsen Venstre har opplevd i flere tiår. 

Gjennomsnittet av målingene i februar gir SV en oppslutning på 4,6 prosent. Vi må tilbake til 2017 for å finne tilsvarende svake tall for SV. Den magiske sperregrensen er på 4 prosent.

Partiene som gjør det bedre enn det, får være med i konkurransen om de 19 utjevningsmandater ved stortingsvalgene. Faller partiet under denne grensen ved neste valg, har de ikke lenger en stortingsgruppe. I beste fall et par direktevalgte representanter. 

Venstre falt igjen under sperregrensen ved stortingsvalget i høst med en oppslutning på 3.7 prosent. Partiet fikk inn tre representanter. Venstre har vært der før.

I 1972 ble partiet splittet grunn av EU-kampen, og ved stortingsvalget i 1973 kom prisen. En betydelig stortingsgruppe ble redusert til kun to stortingsrepresentanter. Og i 1985 falt partiet helt ut av Stortinget.

Det var først da venstremannen Lars Sponheim ved valget i 1993 lovte å gå til fots fra Hardanger til Oslo hvis han ble valgt inn, at partiet igjen kom inn i nasjonalforsamlingen. Etter fire år som en-mannsgruppe, kunne Venstre igjen få en stortingsgruppe med seks representanter i 1997. 

Hvis ikke SV klarer å legge om kursen, kan partiet havne i samme situasjon som Venstre. Altså en varig svekkelse over flere tiår der partiet knapt er noen maktfaktor i norsk politikk.

Historien viser at det er vanskelig å komme opp igjen hvis et parti faller under sperregrensen.

Det holder ikke å bare diskutere om partiet har riktig leder. Det viktigste er å utvikle en politikk som velgerne kjenner igjen. Det handler neppe om å kun ta opp kampen mot Rødt.

Det burde være plass til et SV som tar opp kampen mot et Ap som går mot høyre i stadig flere saker.