Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

Det er mange måter å forsvare sine egne på. En er å svekke motstanderen. Enda bedre er det hvis man rammer motpartens nestleder og framtid.

En åtte måneders lang prosess for å endevende norsk politikks forhold til habilitet og de reglene som gjelder, kunne blitt stående som et forbilde på det utvalgsleder Grunde Almeland (V) fra Stortingets talerstol tirsdag definerte som et «grundig og konstruktivt» tverrpolitiske samarbeid.

Selvskrytet har sittet løst siden Kontrollkomiteens konklusjoner ble presentert onsdag i forrige uke. Godt samarbeid, viktige prinsipper, og tross uenigheter om gradsbøying av kritikken mot enkeltstatsråder, stor enighet om at tilliten mellom våre fremste folkevalgte og folket må beskyttes.

Både Støre- og Solberg-regjeringene har fått smekk for for dårlig bevissthet rundt habilitet. Og statsminister Erna Solberg ble stående, tross høyresidens dissens, som det groveste eksempelet på dårlig dømmekraft. Bare Solberg fikk såkalt sterk kritikk.

Kommentar: Erna Solbergs hender er fortsatt skitne

At hun skulle bli stående alene på denne skammens liste, var naturlig og logisk gitt hennes absolutte maktposisjon gjennom åtte år. Og gitt et omfang så stort at det i praksis har vist seg umulig å få oversikt over. Rekkevidden av Solbergs habilitetsbrudd er for stort til å definere. Også dette setter hennes sak i en særstilling.

Det kunne endt her. Med et slags kompromiss, og enighet om å ta stor, offentlig selvkritikk som politisk kultur og system.

Men samme dag som komiteen la fram sine vurderinger, dukket det i Dagens Næringsliv opp nye opplysninger om Brennas bevilgninger til Utøya AS, som tydet på at hun var inhabil på et tidligere tidspunkt enn det som var fremkommet og opplyst Stortinget.

Disse opplysningene forandrer ikke på sakens faktum. Brenna, som selv var på Utøya 22. juli, har innrømmet inhabilitet for dette sakskomplekset.

Det kollektive oppgjøret drukner nå i jakten på Brenna, Arbeiderpartiets nestleder. KrF og MDG snudde mandag. «Kritikk» mot Brenna var nå for mildt, og fordømmelsen ble oppgradert til «sterk kritikk».

Brennas synder likestilles med Solbergs. MDGs Lan Marie Berg sa til Dagsrevyen mandag − mildt komisk − at «den tilliten har ikke hun tatt på alvor, og det syns jeg er alvorlig» om at Brenna har utelatt informasjon.

Før klokka sju tirsdag morgen, høynet derfor Frp sin allerede «sterke kritikk» til mistillit mot statsråden. Det er som kjent dårlig populisme ikke å skille seg ut. Frp måtte dra til ytterligere ett knepp i sin kritikk. I kampen om medienes interesse må man jo bruke de største ordene. Sylvi Listhaugs parti har nok ikke glemt mistilliten mot henne i 2018.

Og med ett var Brennas habilitetssak grovere enn Solbergs. Noen timer senere høynet MDG igjen med krav om en helt ny runde i kontrollkomiteen for statsråd Brenna. MDG har en nyoppdaget blokkuavhengighet å markere.

Slik sluttet et bredt, ærlig og ikke minst viktig tverrpolitisk generaloppgjør med egen ukultur i ganske så smålig partipolitikk der eget markeringsbehov og overbudspolitikk fikk trumfe verdigheten.

Den hyllede konstruktiviteten forsvant, og habilitetsskandalen endte i søl og pulveriserte proporsjoner.

Kommentar: Støres svakhet er Solbergs styrke