Lars West Johnsen, politisk redaktør i Dagsavisen

30 år gamle Gustav Magnar Witzøe er Norges rikeste menneske med sine 26,5 milliarder kroner i formue. Pengene har han arvet skattefritt.

I jula så han lyset. Han skulle egentlig til Sveits som alle de andre, har han fortalt. Flyet var booket. Leiligheten i Lugano sto klar. Men han valgte å bli. Bli i Norge og redde verden. Han skulle bli filantrop. Med egen stiftelse, W Initiative.

Dermed føyer unge Witzøe seg inn i rekken av norske pengefolk som ønsker å gi tilbake. Til Dagens Næringsliv i romjula fortalte laksearvingen om planene: «Vi oppfordrer alle til å gi, spesielt de som har mye. Mange har gått opp denne veien før, og vi lar oss inspirere av dem.

Men det er fortsatt plass til at flere kan bli med. Behovene er store, og nytten er enorm», uttrykte Witzøe, som siden 2021 har spyttet 300 millioner kroner inn i sin stiftelse. Målet er på sikt en milliard.

I 2022 tok Witzøe-familien ut 1,25 milliarder i utbytte. Laksepappa Gustav Witzøe har vært blant de mest høylytte kritikerne av det norske skattesystemet og truer stadig vekk med å flagge ut. Formuen til junior økte med sju milliarder i 2023. De første ti millionene i cash ble delt ut nå ved juletider, til mennesker i Rwanda.

Det skal ikke sås tvil om Witzøes oppriktighet i sitt ønske om å hjelpe, men bidraget på disse millionene tar likevel ikke pusten fra noen. Det tilsvarer 720 kroner i gave fra en norsk gjennomsnittsfamilie.

Witzøes godhet er inspirert av såkalt «effektiv altruisme», en filosofi for givere som ønsker å sikre og ha kontroll på at pengene går til å støtte trengende og utvikling uten at pengene filtreres gjennom organisasjoner. Og – underforstått – søles bort som i tradisjonell veldedighet og bistand.

Akkurat disse menneskenes penger skal brukes effektivt og nå sine mål. Med full kontroll. I motsetning til innbetalt skatt, får man tro, som jo bare forsvinner til hva enn flertallet måtte ønske. For ordens skyld, definisjonen av altruisme er «oppofrelse av egne interesser til fordel for andres».

«Effektiv altruisme» er en filosofi født ved Oxford-universitetet rundt 2010 og har tiltrukket seg unge, hvite menn med sterke nettverk ved eliteskoler i USA og England. Bevegelsen er slett ikke ukontroversiell. Og med blant giverne og støttespillerne er Elon Musk, en rekke big tech-milliardærer og den fallerte kryptovaluta-stjernen Sam Bankman-Fried.

Mye penger – 500 milliarder kroner – og derfor betydelig makt ligger bak et ytre av veldedighet og en påstått vilje til å gjøre godt for verden. Kritikere spør seg hva målet egentlig er. Og hvem det er som styrer, om ikke de rike giverne.

Kjell Inge Røkke ble ikke, han dro til Sveits og ga innhold til nyordet skatteflyktning. Men også han vil aller helst gi tilbake. Han har latt seg inspirere av en annen retning innen den moderne filantropien, som også oppsto rundt 2010: The Giving Pledge.

Grunnleggerne Bill og Melinda Gates og Warren Buffet vil gi bort halvparten av alt de eier, og har fått med seg superrike over hele kloden på dette løftet. Med i klubben er vår egen Røkke. Som høsten 2022 startet millionæreksodusen fra Norge fordi det norske skattesystemet var for strengt. «Jeg har et ansvar for å gi disse verdiene tilbake til samfunnet på den måten jeg og min familie mener er riktig», har Røkke sagt om givergleden. Det skal skje på hans og etterkommernes premisser.

«Milliardærer som gir millioner for å dekke over billioner»: Den amerikanske ulikhetsforskeren og forfatteren Chuck Collins har skrevet bok om hvordan USAs rikeste unngår beskatning av sine enorme formuer. Gjennom sinnrike selskapsstrukturer og stiftelser, men også gjennom enorme bidrag til egen donor-styrt veldedighet, som gir store skattefradrag.

Collins er svært skeptisk til løftene gitt av megarike som Facebook-stifter Mark Zuckerberg og Amazon-gründer Jeff Bezos. Han mener de er lite verdt og at offentligheten har altfor lite innsikt og kontroll på forvaltningen av pengene som «gis» og forsvinner inn i byråkratiske, omstendelige private organisasjoner:

«Fakta er at slike løfter kan ta mange år, tiår eller til og med generasjoner før de når sine ideelle formål – hvis de noen gang gjør det. Det fins ingen garantier for det», skriver Collins. Samtidig subsidierer vanlige amerikanske skattebetalere 74 cent per dollar (!) av de superrikes skattefordeler, som jo gjør det komplett vanvittig at pengene som gis veldedighet kanskje aldri når en mottaker.

Dette var Amerika med alle sine utrolige tilrettelegginger for de rike. Men landet er også forbilde for mange av våre formuende. Oljefondssjefen Nicolai Tangen, som tjente milliarder som investor før han ble byråkrat, vil også som medlem gi bort med de andre i The Giving Pledge. Olav Thon også, og hans modell er et godt eksempel på hvordan det virkelig kan ta en evighet for at de veldedige midlene skal nå sine mål.

Sistnevnte «ga bort» for ti år siden 25 milliarder kroner og opprettet en privat stiftelse. Pengene er avgitt for godt, men de er også fritatt for skatt. Formuesskatt på én prosent ville gitt 250 millioner kroner til fellesskapet. Thon deler ut 50 millioner i året, og hylles for dette. Stiftelsen er en evighetsmaskin. En evig livs maskin. Et monument over Olav Thon.

Eiendomsinvestor Carl Erik Krefting uttalte seg til DN i våres om sin stiftelse. Han er en ærlig sjel og treffer svimlende nær bull’s eye når han på spørsmål «om det føles bedre å bestemme hva pengene skal gå til enn å betale skatt inn til et veldig stort statsbudsjett»: «Ja. Og det ligger til vår families natur at vi synes det er hyggeligere å gjøre noe som vi kan følge med på selv og ta tak i deler av selv. Og så er det jo ikke alltid jeg er helt enig i regjeringens disposisjon over skattepengene».

Vi skal være forsiktige med nesegrus beundring når våre rikeste vil «gi bort». Det handler ofte om annet enn at de vil være greie. Hvis de virkelig vil bidra, syns jeg de bare burde betalt sin skatt med noe større glede, slik at pengene ender der samfunnets flertall, altså demokratiet, mener de brukes best. Eventuelt kan de jo gi bort pengene uten all den lille teksten, alle føringene og kravene om at akkurat deres penger må brukes til noe unikt, spesifikt godt og med målbart utbytte.

Av all verdens megarike er det bare én som virkelig punger ut og som gjør det hun har lovet: Å gi bort alt. MacKenzie Scott, min lille forelskelse som jeg nevnte i ingressen, var etter skilsmissen fra Jeff Bezos verdens 22. rikeste menneske med 650 milliarder i verdier, og har siden bruddet i 2019 gitt bort med begge hendene. 170 milliarder kroner til 1900 ideelle formål. 

Knapt uten å stille krav. Det kaller jeg altruisme. Forbilledlig, eller hva Witzøe?

Man skulle tro at siden alle disse superrike har lovet å gi bort det meste, ville jo formuene bli mindre? Nei da, pengebingene vokser langt fortere enn de klarer å gi bort.