Martine Skog Skulstad, saksbehandler i fengselsgruppa i Jussbuss

Tolkeloven trådte i kraft 1. januar 2022, og krever at offentlige organer oppnevner tolk ved behov.

Mangel på tolketjenester kan innebære indirekte diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6.

Da 30 prosent av fangebefolkningen består av utenlandske innsatte i norske fengsler, er det klart at dette behovet ofte er til stede i Kriminalomsorgen.

Svært mange innsatte i norske fengsler står i fare for å bli språklig diskriminert. Diskriminert fordi de ikke forstår norsk.

Enten kan de ikke norsk i det hele tatt, eller så kan de ikke norsk tilstrekkelig for å forstå vedtak, beskjeder og rettigheter som selv norske innsatte kan ha problemer med å forstå som følger av vanskelig språk. Det eksisterer også et stort antall analfabeter i fengsel.

Dette setter de utenlandske innsatte i en svekket posisjon. Fengslene plikter å følge veilednings- og informasjonsplikten i henhold til forvaltningsloven, men ofte skjer ikke det i realiteten.

De innsatte er prisgitt at fengslene overholder pliktene sine. Dersom de ikke gjør det, avhenger innsatte av frivillige og studentdrevne rettshjelptiltak for å kunne forstå rettighetene sine.

Det er dessuten ingen selvfølge at alle utenlandske kjenner til disse tiltakene. Spesielt ikke dersom de er nye i landet. Da står de på bar bakke.

Når fengslene ikke evner å følge pliktene sine, bortfaller rettssikkerheten og muligheten for de innsatte til å ivareta sine rettigheter.

Dette kan for eksempel være adgangen til å klage på vedtak eller rapporter som kan få store konsekvenser for deres tilværelse eller framtid i fengselet, og i Norge.

Da det er mennesker som jobber i Kriminalomsorgen, er det ingen selvfølge at fengslene alltid treffer riktige avgjørelser. Menneskelig svikt forekommer i alle etater og bransjer.

Dette gjør at det er særlig roblematisk at svært mange innsatte ikke får mulighet til å gjøre seg forstått med innholdet i informasjonen og vedtakene de mottar.

Offentlige organer har dessuten nå en plikt til å oppnevne tolk ved behov etter den nye tolkelovens § 6 som trådte i kraft i fjor. Denne plikten overholder ikke norske fengsler i dag.

Jussbuss erfarer at ansvaret for å formidle og informere om rettigheter til innsatte, ofte havner på de innsatte selv ved at de må tolke for hverandre. Da risikerer man misforståelser og feilinformasjon.

Det er dessuten ikke forsvarlig eller akseptabel håndtering av en statlig etat. Det er kriminalomsorgens ansvar. Alt for ofte opplever vi i Jussbuss at disse pliktene forsømmes på det groveste ovenfor de innsatte. Det er et farlig territorium å bevege seg ut på for rettssikkerhetens del.

Likestillings- og diskrimineringsombudet utga i 2019 en rapport, som inkluderer språklige minoriteters soningsforhold i fengsel. Der framkommer det at det er et økende antall innsatte i norske fengsler som ikke snakker norsk eller engelsk.

Besøksrapporter fra Sivilombudets forebyggingsenhet viser at enkelte personer som tilhører språklige minoriteter soner under forhold som fører til mindre tilgang til informasjon om rettigheter og plikter, svekkelse av soningsprogresjon og større grad av isolasjon.

Slik kan vi ikke ha det i Norge. Fengslene må som alle andre etater, overholde sitt ansvar, og ikke skyve det over på en allerede sårbar gruppe i samfunnet.

Av rapporten framgår også at FNs komité mot rasediskriminering uttrykkelig har presisert at konvensjonen pålegger stater en plikt til å garantere språklige minoriteter rett til tolketjenester i rettssystemet.

Rettssystemet omfatter også Straffegjennomføringsloven, som gjelder under soningen. Den samme komiteen uttrykte i 2013 bekymring for manglende bruk av tolk i offentlig sektor i Norge.

Jussbuss mener staten må ta ansvar og sørge for at innsatte for de tolketjenestene de har krav på. Rettssikkerheten må favne alle – også sårbare grupper i fengsel.

Kronikk: Mangelen er nå en krise. Hvem vil være fengselsbetjent?

Mye lest: Løslatte fanger får ikke hjelpen de trenger: – En fallitterklæring fra staten