Tommy Fredriksen, nestleder Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF)

Arbeidsmiljøloven krever at det skal være helsefrembringende å jobbe. Derfor finnes det spilleregler. De skal følges uansett økonomi.

Fengselsleder skal påse at forholdene er forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet. En risiko- og sårbarhetsanalyse må ligge til grunn for bemanningsplanlegging hvor sikkerhet har avgjørende betydning.

Nedbemanning på natt ved tre varetektsfengsler viser en annen realitet.

I slike fengsler er særlig de første 14 dagene etter innsettelse kritisk. Det er på natt både innsatte og ansatte er mest sårbare. Likevel går kriminalomsorgen på kompromiss med egne bestemmelser og ofrer fengselsbetjentenes helse og sikkerhet for å få endene til å møtes.

Direktoratets respons på økt oppmerksomhet rundt innsattes soningsforhold var å kreve økt utlåsningstid uten ressursøkning. Advarselen fra NFF om at dette ville bli tolket som en marsjordre om å nedbemanne på natt ble ignorert.

Fengselet med 62 innsatte og 66 brudd på menneskerettighetene tolket imidlertid kravet slik.

Tillitsvalgte og vernetjenesten var svært kritiske til redusert nattbemanning, men fengselsleder mente det var gode helsefaglige og sikkerhetsmessige vurderinger som lå til grunn og som i større grad ville sette fengselet i stand til å løse samfunnsoppdraget.

Nedbemanningen var svært omstridt av tre grunner:

• For det første ble fengselets praksis om tilsyn på celle for å avverge selvmord og selvskading, avviklet. Betjentene ble rett og slett for få.

• For det andre mente arbeidsgiver det var mindre sannsynlig at nedbemanningen ville kunne føre til økt risiko for psykiske belastningsskader til tross for at dårlige arbeidsforhold er avgjørende årsak til utvikling av PTSD.

• For det tredje ble det iverksatt til tross for at vernetjenesten meldte ifra om store mangler ved risikovurderingen.

Direktoratet ble av forbundet bedt om å gripe inn, men svarte at det var bestemt av fengselsleder og ikke de. Fengselet skulle renovere to avdelinger og ville ha midlertidig redusert kapasitet.

Fengselet skulle ikke lenger motta innsatte det var spesielle omstendigheter rundt. Dersom fengselet likevel måtte det, skulle ekstra bemanning tilkalles som risikoreduserende tiltak.

Likevel mottok fengselet innsatte med ekstra utfordringer uten at betjentene fikk tilkalle ekstra bemanning. De frigjorte budsjettmidlene gikk heller ikke til å øke dagbemanningen, men gikk til å betale økt husleie som følge av renoveringen samt til å subsidiere underskuddet til et større fengsel i samme region.

På fengselet med høy og lav sikkerhet og kapasitet på 59, skal operativ førstebetjent fjernes. Risikovurderingen forutsatte imidlertid installering av et overrislingsanlegg og puls- og bevegelsessensorer.

Fengselet fikk ikke dispensasjon fra direktoratet til ny turnus før de risikoreduserende tiltakene ble iverksatt. Når så fengselsleder gjorde direktoratet oppmerksom på at tiltakene kostet penger fengselet ikke hadde, tilsidesatte også direktoratet risikovurderingen.

På fengselet med kapasitet på 155 ble det ikke vurdert som forsvarlig å nedbemanne på natt selv om fellesskapsavdelingene skal renoveres. Likevel er fengselet blitt pålagt å gjøre det.

At fengselet har høysikkerhetsavdeling for kvinner, forvaringsseksjon, inntaksavdeling, tilpasset fellesskapsavdeling, rusmestringsavdeling og restriktiv avdeling, kort fortalt alle typer avdelinger som krever nattbemanning, er ignorert.

Kriminalomsorgsdirektøren har fått i oppdrag å spare penger og mener situasjonen er alarmerende.

Det er som tidligere politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten skriver «de gode intensjonene er jeg ikke et øyeblikk i tvil om, men her oser det avmakt». Det påvirkes ikke oppover i systemet. Det fortæres nedover.

Risikovurderinger er ikke verdt papiret de er skrevet på. Prisen betaler betjentene.