Mette Nord

De siste dagene har det dukket opp overskrifter om at laksemilliardær Gustav Witzøe raser mot lakseskatten og truer med å flytte ut av landet, til tross for at selskapet gjør det veldig bra.

Andre milliardærer har allerede flyttet til Sveits, og er ivrige etter å finansiere valgkampen til Høyre. Flere milliardærer fortsetter å sutre i offentligheten – og de framstiller gjerne seg selv som ofre.

Det virker nytteløst å realitetsorientere disse kapitalsterke menneskene, men for oss andre kan det være nyttig å foreta en kort gjennomgang av hva skattepengene våre faktisk brukes til – spesielt de skattepengene som milliardærene i næringslivet drar stor nytte av.

Fellesskapets skattebidrag legger til rette for at vi kan ha næringsvirksomhet i hele landet. Dette skattebidraget sørger for barnehager, skoler, utdanning av en godt kvalifisert arbeidsstyrke, helsetjenester, eldreomsorg og beredskap.

Skattepengene våre brukes også til viktig infrastruktur slik at produserte varer kan transporteres rundt i landet og eksporteres ut av landet. Det offentlige finansierer og produserer forskning og utvikling, som gir økt grunnlag for produktivitetsvekst og kunnskap.

Staten stabiliserer økonomien, og sikrer sysselsetting i økonomiske nedgangstider når de private bedriftene kutter arbeidsplasser og investeringer. Både nasjonalt og internasjonalt har vi sett at offentlig sektor går inn og sikrer finansmarkedet i finanskriser. Den samlede kollektive aktiviteten og investeringene har gjort Norge til et rikt land – noe vi alle drar nytte av.

På lokalt nivå tilrettelegger kommunene for tomter og god tilkomst for private bedrifter. Kommunene tilrettelegger også for gode lokalmiljøer – blant anna gjennom planlegging og tilrettelegging for boligbygging, veibygging og vedlikehold, og drift av renovasjon og vannforsyning.

Kommunene tilrettelegger og muliggjør fritids- og friluftsaktiviteter og kulturtilbud, sånn at bedriftenes arbeidstakere får mulighet til å leve gode og meningsfulle liv. Dette gjør det selvsagt også lettere for næringslivet å rekruttere stabil arbeidskraft.

Alle disse oppgavene er skattefinansierte og leveres av offentlig sektor.

Næringslivet nyter godt av flere skattefinansierte støtteordninger.

En av dem er SkatteFUNN-ordningen – som er en rettighetsbasert ordning. SkatteFUNN er en støtteordning for forskning og utvikling i næringslivet og utbetales via skattesystemet. Hittil i år er det utdelt 13,7 milliarder kroner.

Dessverre er dette en ordning som er misbrukt, og i løpet av de siste fem årene er skattefradrag for 1,7 milliarder stoppet etter mistanke om misbruk og svindel.

En annen er Innovasjon Norge som gir tilskudd, lån, rådgivning, kompetanseutvikling og nettverkshjelp til bedrifter. I 2022 fikk Innovasjon Norge tildelt 7,1 milliarder over statsbudsjettet.

Det har vært mye uro rundt Innovasjon Norge, og Riksrevisjonen har ved flere anledninger etterlyst mer innovasjon, bedre risikoanalyser og skjerpet kontroll av de ulike støtteordningene.

Enova gir også støtte til innovative energi- og klimaløsninger, og har mange ulike støttetilbud til næringslivet. Over statsbudsjettet og RNB 2023 ble Enova tildelt 5,6 milliarder (Enova SF, 29.06.23).

Og under pandemien utbetalte Norge ti milliarder skattekroner i kontantstøtte, eller koronastøtte, til mer enn 37.000 virksomheter.

Dessuten betyr økonomisk aktivitet og næringsdrift også utgifter til tilsyn, kontroll, etterforskning, påtale og domstolsbehandling. Selv med offentlig engasjement er det store utfordringer med økonomisk kriminalitet.

Ifølge en beregning Samfunnsøkonomisk analyse har gjort for Skatteetaten, koster denne kriminaliteten samfunnet 145 milliarder i året.

Samfunnskontrakten gjelder også milliardærer. Det er på tide at skattesutrende bedriftseiere løfter blikket og ser litt lengre enn til bedriftens tomtegrenser.

Flere generasjoner i Norge har levd godt med læresetningen som sier at du skal yte etter evne og få etter behov. Det virker som rike skattevegrere ser helt bort ifra det å yte, og konsentrerer seg først om sine egne behov. Og disse behovene ser ut til å være umettelige.

Litt rart er det jo også, at de rikeste ser ut til å trives så godt med å drive sin næring i Norge.

Og at det først er når formuen deres når en viss størrelse – som de har oppnådd som følge av storsamfunnets og skattebetalernes generøsitet – at samfunnsperspektivet forsvinner.

Da emigrerer både bidragsviljen og formuen ut av landet vårt.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin