Julian Slettaøien, hovedtillitsvalgt i Fagforbundet, helse, sosial og velferd, Bydel Sagene 

Fredag 1. september fikk sosialtjenestene i Nav-kontor rundt i Oslo beskjed om at livsoppholdssatsene i Oslo kommune økes. Dette gjelder da satsene på sosialhjelp. 

Som sosialarbeider og hovedtillitsvalgt reagerer jeg på dette, og det særlig av to grunner.

Det at man øker satsene på sosialhjelp er ikke noe jeg som fagperson eller menneske er imot. Sosialhjelpssatsene er jevnt over lave rundt hele landet.

Det jeg imidlertid reagerer på er at man velger å ikke løfte de enslig aleneboende ytterligere.

Før 1. september var gjeldende livsoppholdssats på 8.214 kroner for en enslig person. Nå er den økt til 8.378 kroner. En økning på 164 kroner. 

Tenker byrådet at denne økningen vil bidra til en forbedret økonomisk situasjon for enslige som mottar sosialhjelp i Oslo?

Med høy inflasjon og høy prisvekst på alt i samfunnet så tenker jeg at 164 kroner ikke bidrar til noe særlig mer positiv hverdag for enslige sosialhjelpsmottakere.

For hva får man egentlig for 164 kroner på butikken i dag? En liter melk, et brød og kanskje smør? Eventuelt en ost og en First Price-cola.

Det er på tide at enslige på sosialhjelp får et ytterligere løft. I all hovedsak er min erfaring at personer som går på sosialhjelp er mennesker med særdeles omfattende og komplekse problemer i sine liv.

Det kan være mennesker som i årevis har slitt med psykisk eller fysisk uhelse. Det at de har lite økonomiske midler i hverdagen, gjør ikke livet enklere.

Videre reagerer jeg som hovedtillitsvalgt på at Oslo kommune varsler at samtlige normer på sosialhjelp økes, og at vi får denne beskjeden 1. september.

Videre får vi beskjed om at økningen gjelder fra 1. juli. Det betyr at alle som har mottatt sosialhjelp i juli naturligvis må motta en etterbetaling. 

La meg forklare til byens politikere følgende: Sosialhjelp er ikke noe man bare kjører ut ved å trykke på en knapp.

Det skal fattes vedtak, og dette følger av Forvaltningsloven. Dette medfører en ekstra tilleggsoppgave som er ressurskrevende for sosialkonsulenter rundt om i Oslo. 

La meg skissere et eksempel:

Jeg har 70 aktive tjenestemottakere av sosialhjelp som jeg alene har ansvar for. Dette er mennesker som ikke bare skal inntektssikres gjennom at det fattes enkeltvedtak i deres søknader, men de skal også følges opp.

De skal ha hjelp og mange har et omfattende hjelpebehov.

I tillegg til oppfølgingsarbeid og vanlig saksbehandling, må det nå fattes ytterligere tretti-førti-femtitalls enkeltvedtak om etterbetaling av økonomisk sosialhjelp grunnet økt norm.

Dette vil, etter mitt skjønn gå utover to grupper: Tjenestemottakerne som vil få en mer opptatt saksbehandler og mine kollegaer. 

Mine kollegaer står på hver dag for å hjelpe, bedre og forebygge sosiale problemer for den enkelte.

I tillegg til å ha lange porteføljer, mottar de også hets, av og til trusler og sjikane fordi de står i fronten av et system som de må representere utad.

Et system som har både styrker og svakheter og som når alt kommer til alt, er utformet i tråd med politiske føringer.

Vi bestemmer ikke regelverket, vi forvalter det. Vi bestemmer ikke stønadsnivået, vi utbetaler stønadene.

Jeg mistenker at det er mange politikere som ikke har kjennskap til hvordan man utfører jobben sin i Nav

La meg være veldig tydelig: Jeg er ikke imot økt livsoppholdssats. Jeg mener heller ikke at man skal la være å øke ytelsene fordi det vil gi merarbeid til meg og mine kollegaer i Nav.

Det jeg mener, og vil formidle, er at det må være mulig å fatte bestemmelser som også tar hensyn til ressursene det tar å utføre bestemmelsen.

Kunne man ha fått beskjed tidligere? Eller kunne man heller bestemt at livsoppholdssatsen skulle økes fra september og da heller økt den mer istedenfor å si at den skal tilbakedateres til 1. juli?

Vi må gi folk en inntekt de kan leve av. Og gi Nav forutsigbarhet til å kunne følge opp vedtak som fattes i byrådet.

Mine kollegaer har også et liv og en hverdag, og nå oppleves hverdagen mer krevende enn det som hadde vært nødvendig.

Vi gjør jobben, men det blir mer krevende. Jeg mener derfor at politikere må komme på Nav oftere.

De må snakke med oss sosialarbeidere, få kunnskap om hvorfor man gjør som man gjør og hva det kreves av ressurser når det fattes bestemmelser som fører til ekstra arbeidsmengde.