Alida Domaas, nestleder i Industri Energi Ung

Amanda Hylland Spjeldnæs, leder i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom

Hvor er du egentlig fra? Du ser ikke ut som om du er fra Agder? Åja, du snakker norsk? Do you like Norway? Det var bare en vits da, du tar deg vel ikke nær av det? Dere utlendinger er grunnen til at ingen vil bo her. Er du klar over at du er her fordi jeg har krav om at kandidater med innvandrerbakgrunn skal intervjues for stillingen? Han jævla n** aner ikke hva han driver med.

Hvordan hadde du reagert om du hadde hørt disse kommentarene? Hadde du ledd det bort? Hadde du sagt ifra? Hadde du sjekket om det gikk bra med personen det ble sagt til? Vi vet det kan være vanskelig. Vanskelig å si ifra, men behøver det å være det?

Vi vet at rasisme foregår i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2022 viser at halvparten av norskfødte med innvandrerforeldre og 40 prosent av innvandrere har opplevd diskriminering, mot 19 prosent i øvrig befolkning.

Videre viser statistikken at én av fire innvandrere har opplevd diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn og at 12 prosent av dem er blitt diskriminert på grunn av hudfarge.

FriFagbevegelse skrev nylig om renholdsassistenten Alexander Skadberg som på jobb i Nordsjøen fikk kommentaren «det ser ikke ut som du er fra Bodø» på pauserommet, mens resten i rommet humret.

Alexander svarte med «Nei, hehe, ofte snakker folk engelsk til meg», fordi han ønsket «å redde seg selv fra følelsen av å være et utskudd blant oljearbeiderne». Han sa i ettertid at han må begynne å si ifra oftere når han opplever rasisme.

Men er det Alexanders jobb å si ifra?

En kommentar kan treffe hardere enn du tror. Rasisme handler først og fremst om mottakeren, ikke om avsenderen. Dette handler ikke om å være hårsår og ikke å tåle en spøk, det handler om rasisme. Det handler ofte om mikroaggresjon, altså små og skjulte rasistiske kommentarer og handlinger som over tid er en belastning for personen det treffer.

Det er med på å forsterke følelsen av annerledeshet og svekker tilhørigheten til landet man bor i. I det lange løp kan det også føre til minoritetsstress – som er belastningen minoriteter kan føle på ved å oppleve rasisme og diskriminering.

Summen av små «uskyldige» kommentarer og handlinger der intensjonen ikke nødvendigvis er vond, men samlet effekt kan være svært belastende. Faktisk så belastende at det kan gå utover fysisk og psykisk helse.

Det holder ikke å være ikke-rasist, vær en antirasist. Det holder ikke å la være å si noe rasistisk, vi må si ifra at det ikke er greit når andre sier noe rasistisk. De som opplever rasisme skal ikke stå alene i kampen for et rasismefritt samfunn, det er alle sitt ansvar.

I antirasismearbeidet må fagbevegelsen kjenne sin plass. Vi må skolere medlemmene våre til å bli gode antirasister. Vi kan ikke nøye oss med fine ord i dokumenter om at vi jobber for et samfunn for alle – uten å ta aktive grep for å sikre medlemmene våre kunnskap om temaet.

«Rik på mangfold – en fagbevegelse for alle» er et prosjekt gjennom Norsk Folkehjelp der forbundene forplikter seg til å jobbe for et arbeidsmiljø fritt for diskriminering med tillitsvalgte som gode rollemodeller. Dessuten jobbe aktivt for å være et inkluderende forbund som bruker all kompetanse i et mangfoldig arbeidsliv.

For tiden er det kun sju av LOs 25 forbund som er med på prosjektet. Her må forbundene kjenne sin besøkelsestid. Slik at enda flere kan få god skolering i hvordan man møter rasisme og diskriminering.

For det er ikke Alexander og de som blir møtt med negative kommentarer og holdninger sin jobb å si ifra. Det er din og min jobb å sørge for at slike hendelser ikke finner sted.

Og når det først skjer: Vær en antirasist og si ifra.