Fredrik S. Heffermehl

Avtalen går rakt imot en velkjent parole i 1. mai-togene: Ja til global nedrustning og forbud mot atomvåpen. Med borgerlig flertall var den tanken død, men etter valget har Stortinget fått flere klare motstandere av imperialisme og militarisme. Skal nedrustningsparolen bli mer enn en verbal pliktøvelse, må fagbevegelsen ta opp saken nå. Det vil kreve å se med friskt blikk på vårt NATO-medlemskap. Etter andre verdenskrig ønsket mange å satse på det tredje standpunkt, Norge som internasjonal brobygger. Etter våre 72 år i Nato er slike fredsideer nærmest utrydningstruet.

Nato, en dynamisk og militærdominert organisasjon har fått forme norsk utenrikspolitikk. Denne virker mer og mer som en oppfølging av beskjeder mottatt fra USA. Om basene godtas, vil Russland måtte oppfatte grensen mot Norge som en grense mot USA. Det blir da presserende å se på hva som er igjen av vår nasjonale handlefrihet. Realiteten er at vi aldri vil bli trygge før også Russland kan føle seg trygge. USA har aktivt sabotert Norges gode forhold til Russland, og basene blir et nytt, stort skritt i feil retning.

I min nyeste bok, Medaljens bakside, beskriver jeg det militær-industrielle kompleks som «Den kriminelle oververden», mye dødeligere og dyrere enn mafiaen. Den elendige kontrollen med militær pengebruk i Kongressen i USA opprettholder en livsfarlig verdensorden. President Roosevelt anså i 1934 militæret som krefter utenfor politisk kontroll, dette er ikke blitt bedre siden, bare bedre skjult.

I boken hevder jeg at vi oppfatter motsetningene feil. Den virkelige konflikten i verden er ikke mellom land, men mellom alle jordens beboere på den ene siden og militærvesenet, i eget og andre land, på den andre. Det virket som en ny oppdagelse, men er det ikke. Å skrive for LO-Aktuelt får et historisk poeng til å dukke opp, nemlig at Europas fagorganiserte for 110 år siden, på tvers av landegrensene, besluttet å ikke løfte våpen mot hverandre. De lovet hverandre å stanse enhver krig ved generalstreik. Det er tragisk at denne planen gikk i oppløsning da første verdenskrig brøt ut, men den kan tas fram igjen, og den kan redde verden.

Fred og nedrustning er truende for millioner av mennesker, mange vil reagere med uro for jobbene sine. Men det blir jo ikke slutt på produksjon, det blir heller en sjanse til å bruke avansert kompetanse på nye måter. Oppgavene står i kø. Menneskeheten – og klimaet – har rett og slett ikke råd til den militære dødsdansen lenger, og det må da gi større tilfredsstillelse å få produsere for liv snarere enn for død?

Grunnloven krever at baseavtalen med USA (som sak av stor viktighet) må godkjennes av Stortinget. Et slikt samtykke kan og må ikke gis. Det er to store, avgjørende brister i Solberg-regjeringens saksfremstilling. Først: basene presenteres som vern og forsvar av landet. Men sannheten er at USA har onde hensikter, både overfor Russland og overfor Norge. Dette er blant annet åpent uttrykt av den maktfulle tankesmia Rand Corporation i mai 2019. I en rapport med tittelen «Om å forstrekke og destabilisere Russland» sies det åpent at USAs mål er å knekke Russland. Å innringe landet med baser og antirussiske militærstyrker er et av virkemidlene.

Om Solberg-regjeringen ikke skjønte USAs egentlig hensikt med basene, vil det være dumt av vår nye regjering å tro at russiske ledere ikke kan lese engelsk. Og vi trenger ikke gå lenger enn til Danmark for å se at USA i hemmelighet har hatt atomvåpen på sine baser der (Thule).

Debatt: «Norge må bli med i kampen for global nedrusting av atomvåpen»

I flere tiår har Norge svekket sin evne til å forsvare seg selv, men kan når som helst påta seg kampoppdrag ute i verden. Norge har gjort seg stadig mer avhengig og uselvstendig, det virker som vi lar oss diktere av Washington. Og akkurat så galt er det. Solberg-regjeringen har fått og fulgt råd om Nord-Norge fra Rand, blant annet om å «skaffe seg mer langtrekkende våpen og invitere allierte med systemer for angrep dypt inne i Russland». Russland vil – med rette – se basene som en uvennlig og truende handling rettet mot statens videre eksistens. I og med at de reelle motivene er noe helt annet enn Solberg-regjeringen har forespeilet oss, må den nytiltrådte regjering legge baseavtalen til side.

Like alvorlig er den manglende vurdering av de følger avtalen og basene vil få for norsk frihet, selvstendighet og uavhengighet som er forutsatt i §1 i Grunnloven. Etter §25 skal den norske regjeringen ha kontroll med militæret i Norge.

Basene er også lite fremsynte. USA respekterer ikke frie valg, men har grepet inn hundrevis av ganger mot nasjoner som har valgt feil ledere. Også norske valg kan fort bli mindre frie. Eksempler som Mossadeq i Iran, Allende i Chile og Maduro i Venezuela viser at vi kan komme til å angre bittert på at vi har amerikanske «boots on the ground».

Det fins ikke noen sikkerhet så lenge alle land sitter med fingeren på avtrekkeren. Støres regjering må skru av autopiloten og sette i gang en utredning på fritt grunnlag av vår militære sikkerhetspolitikk.

Målet må ikke være å vinne neste krig, men å unngå den. Hva hjelper vel det grønne skiftet om den store atomsmellen kommer? Folk aner at militærvesen aldri kan gi sikkerhet og er sugne på å få snakke åpent om andre løsninger. Fagbevegelsen bør lede an i disse samtalene og kreve at Norge igjen går foran i å satse på internasjonal rett og FN.