Kjell Werner

Ap, Høyre og Venstre ble, i siste sving, enige om et nytt klimamål under Parisavtavalens paraply. Dermed er det flertall på Stortinget for å kutte mellom 70 og 75 prosent i utslipp, målt mot 1990-nivået.

Det er enighet mellom disse partiene om at det skal planlegges for å nå klimamålet i Norge og i samarbeid med EU. Det skal derimot ikke planlegges for å bruke FN-kvoter utenfor EU, men døra står fortsatt på gløtt. Denne nødutgangen kan brukes dersom «det blir nødvendig».

Venstre har klart å trekke Ap-regjeringen i skjerpende retning. På den annen side har Høyre sørget for at Norge ikke skal overstige EUs klimamål. Dette synes å være en fornuftig linje.

Det er også positivt at vi nå får en plan for hvordan CO2-opptak i skog kan tas inn i klimaregnskapet. Samtidig skal strømpolitikken og klimapolitikken samkjøres bedre.

De øvrige partiene på Stortinget har plassert seg på hver side.

SV, Rødt, MDG og KrF mener at forliket ikke går langt nok og kritiserer at Norge ikke lenger har et nasjonalt mål for innenlandske klimakutt. I motsatt grøft finner vi Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum mener stortingsflertallet «glemmer konsekvensen for folks hverdag». Frp-leder Sylvi Listhaug mener det er snakk om «urealistiske klimamål som vil koste skattebetalerne og norsk næringsliv dyrt».

Klimaforliket vil skape en viss forutsigbarhet framover i tid. En ren Ap-regjering vil kunne regjere greit med dette som utgangspunkt. Det vil bli vanskeligere for en eventuell flerpartiregjering ledet av Støre. Og enda verre for en borgerlig regjering med et stort Frp.

Det er tydelig at flere partier er i valgkampmodus. Kortsiktig profitt veier dessverre tyngre enn ønsket om et enda bredere forlik.

Posisjonene til Sp og Frp skaper hodepine for henholdsvis Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, som forsøker å være de voksne i rommet.

Kloden er på vei til å bli for varm. Derfor må klimagassutslippene reduseres. Løsningen er å begrense forbrenning av fossil energi og velge mer fornybar energi i stedet. Alle verdens land må bidra. Samtidig er det et faktum at utslippene ikke kjenner landegrenser.   

Det nye norske klimamålet er ambisiøst og forhåpentlig realistisk. Nå starter det konkrete arbeidet med å få på plass nasjonale tiltak som er kraftfulle nok.

Folk flest må føle at de er med på den ferden. Her ligger den største utfordringen.