Kari Kristensen

Bjørn Maaseide gjør som stappmette mangemillionærer flest - drar fra velferdsstaten til søkkrik-paradiset Sveits for å slippe skatt. Dette begrunnet han med «å bli bedre eiere for våre norske virksomheter».

Maaseide kjøpte seg opp i treningskjeden Sports Club og ble største aksjonær i 2000. Sports Club ble senere medeiere i Elixia og Sats, som i 2014 fusjonerte til Sats.

Maaseides enveisbillett til Sveits førte til at forfatter og mangeårig Sats-medlem Sandra Lillebø sa opp abonnementet i protest. Utmeldelsen gikk viralt.

Det er bare å klappe for Lillebø og andre som sier opp. Selv er jeg nyinnmeldt med bindingstid, så fremover bidrar jeg 650 kroner månedlig til kjeden. Men jeg skal i det minste bidra til å opplyse om hvor noe av Maaseides formue, som i 2018 ble anslått til å være på over en milliard norske kroner, kommer fra.

Det mest åpenbare er så klart støtte-medlemmene til Sats. Folk som altså betaler mellom 600 og 900 i måneden for å ikke ta i bruk fasilitetene på Sats, bidrar selvsagt til at Maaseides lommebok blir tjukkere. Akkurat det kan ikke lastes den tidligere sandvolleyball-spilleren og treningsgründeren. Det må hjemmesitterne ta på egen kappe.

Likevel. Lillebø påpekte også i sin tekst i VG at da pandemien herjet, sendte Sats ut e-poster til medlemmene og ba dem bidra til dugnaden med å fortsette å betale fullt medlemskap til tross for stengt senter. Eierne hadde tatt ut flere millioner noen måneder tidligere, påpekte Lillebø.

Forbrukertilsynet mente at Sats brøt loven etter nedstengingen, ved å gjøre om kunder til digitale abonnenter. Tilsynet mener Sats brøt markedsføringsloven, at flere tusen avtaler kunne være ugyldige, og truet med millionbot.

Maaseide har tatt ut profitt på mer enn støtte-medlemmer. Overskuddet kommer også av underbetaling og arbeiderfiendtlige kontrakter for ansatte og personlige trenere på Sats. Og risiko som legges over på den ansatte.

LO kunne i 2020 melde at Sats la seg på et absolutt minimum på lønn for de personlige trenerne, som ifølge LO veltet risikoen over på den enkelte PT. «Dette skaper mindre forutsigbarhet for den ansatte», sa LO-advokat Tina Storsletten Nordstrøm til FriFagbevegelse.

Sats har heller ikke vært villig til å betale for de ansattes treningstøy. I kontrakten til de ansatte var det krav til at de måtte bruke «helsvarte velstelte treningsbukser/bukser/tights» når de var på jobb, og dette måtte de betale selv.

«Det er ikke lett å bli rik i Norge», sa Maaseide til Aftenbladet i 2021. Han kan umulig ha snakket for egen del. Men kanskje snakket han for Veronika? For Sats-resepsjonist Veronika kunne i 2017 fortelle at hun ikke klarte å leve av lønna på Sats, selv etter å ha jobbet der fulltid i 11 år, og at hun tjente mer i en ekstrajobb som renholder.

Det beste som kunne skjedd er at flere Sats-ansatte stiller krav til både høyere lønn og andre rettigheter. Lønner Sats skikkelig, er det nemlig mindre overskudd å hente for Maaseide, og da slipper han også den store akilleshælen «for mye formue», som tydeligvis er den nye pesten som rammer de søkkrike som er nødt til å emigrere.

Støttemedlemmene med bindingstid må nesten bare se å løpe ned døra til Sats og ta i bruk fasilitetene, for å forhindre at Maaseides formue blir uutholdelig stor for han. Squat for velferdsstaten.

Debatten rundt exit-skatt forsvant like fort som Kjell Inge Røkke kunne si Lugano. Men debatten må holdes varm inntil skatten er på plass, for denne egoismen er nødt til å straffe seg. Vi kan ikke sette vår lit til at forbrukerne skal velge vekk Sats – det er fellesskapet som må trå til. Det samme fellesskapet som søkkrike mennesker nå snur ryggen til.