Kronikk
«Står «utvikling, ikke avvikling» i veien for omstillingen alle vet kommer?»
Staten må gi retning for omstillingen og drive frem nye satsinger på skuldrene av oljenæringen, skriver forskerne.
Sissel M. Rasmussen
For å være både klimatroverdig og sosialt rettferdig, bør regjeringen lage en ny og tydelig «omstillingsfortelling» for norsk olje og gass.
Slik mantraet «utvikle, ikke avvikle» brukes i politikken tilsløres den nødvendige omstillingen av norsk olje og gass. I verste fall står utsagnet i veien for en rettferdig overgang til nettonullsamfunnet.
Regjeringen bør derfor lage en tydelig «omstillingsfortelling» for norsk olje og gass som er både klimatroverdig og sosialt akseptabel.
I februar samlet vi sentrale aktører knyttet til olje og gass fra myndigheter, næringsliv, miljøorganisasjoner og fagforeninger til et todagers arbeidsverksted. Deltagerne ble utfordret til å skissere veikart mot to hypotetiske visjoner. Den ene med netto nullutslipp av klimagasser for sektoren innen 2050, den andre med full utfasing av all olje- og gassproduksjon innen 2050.
Å bidra med kunnskap og erfaring for å utvikle veikart mot mål de ikke nødvendigvis er enig i, er åpenbart en krevende øvelse.
Som vi skriver i vår nye rapport, er disse veikartene allikevel verdifulle. De synliggjør både muligheter og flaskehalser for en rettferdig omstilling. Etter vår vurdering er det grunnlag for å sette et mål om netto-nullutslipp fra olje- og gassbransjen innen 2050.
Hjelp til en forventet omstilling
Tross uenigheter hadde deltagerne en felles virkelighetsforståelse: olje og gass skal betydelig ned frem mot 2050.
Perspektivmeldingen 2021 forventes en nedgang i produksjonsvolumet på rundt 65 prosent innen 2050. Nedgangen vil gå raskt fra slutten av dette tiåret. Krigen i Ukraina endrer ikke dette premisset. Aktørene i olje og gass forventer at framtidens energimarked i hovedsak er fornybart, og at markedet vil drive fram omstillingen gjennom vekst og økt lønnsomhet innen sol og vind. Med andre ord: Næringen både forventer og trenger en grønn omstilling.
Skepsisen blant deltakerne var større når det gjaldt målet om å fase ut petroleumsproduksjon innen 2050, slik Danmark vedtok i 2020. De fryktet nemlig er at det kan føre til akselerert innhøsting på kort sikt, som igjen vil binde opp både arbeid og kapital i olje og gass på bekostning av fremvoksende grønne næringer.
Hvorvidt tiltak som produksjonstak eller letestans kan bøte på dette, ble diskutert uten at man nådde enighet.
Utvikle og avvikle – hva da?
Slagordet «utvikle, ikke avvikle» ble viktig, kanskje avgjørende, i fjorårets valgkamp. Allikevel er det for utydelig til å gi oss en retning for omstillingen. For hva skal vi så ha mer av – hva skal «utvikles»?
Å utvikle nye næringer er det viktigste, helst med basis i arbeidskraften og kompetansen som allerede befinner seg i petroleumsnæringen. I vårt arbeidsverksted så man for seg en massiv utrulling av karbonfangst og lagring (CCS) og havvind som troverdige alternativer.
Årene fram mot 2030 vil i så fall være avgjørende. Så langt er utrullingen av havvind forsinket og det finnes ingen klare planer for økt bruk av CCS i norsk næringsliv fremover.
Vi må også ha mindre av noe: Hva skal «avvikles»? Å oppnå netto nullutslipp på en rettferdig måte vil kreve politisk lederskap, reell demokratisk deltagelse, samt handling fra næringslivet.
Det er for eksempel et akutt behov for å klargjøre hva som forventes av oljeselskapene. Hva betyr netto nullutslipp når vi inkluderer indirekte utslipp (som forbruket av norskprodusert petroleum)?
Oljeselskapene må kunne måles og evalueres om de skal være en troverdig bidragsyter til nettonullsamfunnet. Vi peker på klimapartnerskapene – klimasamarbeid mellom myndigheter og næring – som et naturlig sted å begynne.
Folket med på laget
Staten må gi retning for omstillingen og drive frem nye satsinger på skuldrene av oljenæringen. Deltagerne var bekymret for et «populistisk backlash» og motstand mot enkelte omstillingstiltak.
Spørsmålet «hvordan få folk med seg?» ble gjentatt gjennom øvelsen. Deltagerne så behov for koordinering for å sikre rettferdighetshensyn, blant annet gjennom å gi folk etterutdanning og relevant kompetanse. Et solid sikkerhetsnett for å unngå at enkeltgrupper taper i omstillingen er også nødvendig.
Deltagerne hadde stor tro på trepartssamarbeidet – mellom myndigheter, næringsliv og arbeidstakere – og foreslo å nedsette en omstillingskommisjon på kort sikt. Men hvem skal sitte rundt bordet?
For å være både klimatroverdig og rettferdig, må partene legge et nytt premiss til grunn, i tillegg interessene de allerede representerer, nemlig Parisavtalen. Trepartssystemet har før vist evne til å balansere sosiale interesser i møtet med økonomiske kriser. Men nå kreves det også at man tar hensyn til naturen. Da kan det være lurt å utvide trepartssamarbeidet, og inkludere lokalsamfunn og miljøbevegelse. Dette vil sikre bred forankring, langsiktig legitimitet og engasjement.
En utvidet rettferdig omstillingskommisjon kan også være med å skape den etterlyste omstillingsfortellingen: En sammenhengende historie om endring i norsk olje og gass som gjør at vi kan nå Paris-målene – samtidig som man tar hensyn til berørte aktører i næringsliv, lokalsamfunn og for ansatte i olje og gass.
En slik historie må inkludere bindende tiltak, knyttes til en klar tidslinje, og kommuniseres til offentligheten.
Ærlig nødvendighet
En omstillingsfortelling må være ærlig, tydelig og realistisk. Petroleumsproduksjonen skal ned, uansett.
Det er vår oppfatning at det mangler en klar omstillingsfortelling, og at ideen om å utvikle, ikke avvikle, gir et skinn av at norsk oljeproduksjon skal fortsette på dagens nivå.
Dette tilslører behovet for omstilling som alle i næringen vet må komme. Vi vet at omstilling vil bli dyrt.
Nettopp derfor er det avgjørende at det skapes en felles forventning om framtiden til norsk olje og gass, der vi i fellesskap kan si hvor vi skal og hvordan vi kommer dit.
Om vi ikke omstiller oss i tide, løper vi en stor risiko både som oljeøkonomi og som forbrukere. På kort sikt har energikrisen, forsterket av krigen i Ukraina, økt gassetterspørselen i Europa.
Samtidig har omstillingen til grønn energi akselerert, og etterspørselen etter petroleum kan synke fortere enn før forventet.