Helle Lyng Svendsen

Brannen som utspilte seg i Krokstadelva denne helgen har snudd livet til over 400 mennesker på hodet. Over 100 boliger har gått tapt. Ilden spredde seg i et voldsomt tempo og brant opp hus, verdifulle gjenstander og minner. 

Hjemmene ble revet bort så uhyrlig fort. Det må ha vært helt ubegripelig for beboerne som var vitne til at brannen beveget seg nærmere og nærmere deres hjem, uten muligheten til å gjøre noe. Igjen står spøkelset av hva som har vært – spøkelset av et helt vanlig, norsk nabolag.

Brannen er den verste i Norge siden andre verdenskrig. Familiene som er rammet går en usikker fremtid i møte.

Istedenfor å nyte sommeridyllen, må de dykke ned i forsikringspapirer. Istedenfor rolige kvelder i eget hjem etter lange arbeidsdager til høsten, skal de «hjem» til midlertidige bosteder.

Det er for tidlig å si når nabolaget vil gjenreises, og om det vil bli slik det var. 

Når det står på på sitt verste i Norge, byr den norske dugnadsånden alltid på et lite lysglimt. Kirkens Bymisjon meldte tirsdag at de har fått så mange klesdonasjoner at de ikke har kapasitet til å ta inn mer.

Landslaget som nettopp kom hjem fra USA aksjonerer bort både brukte og ubrukte gjenstander fra VM-begivenheten til høyeste bud. Inntektene går til de berørte. Flere Spleis-innsamlinger er startet der anonyme gir av egen lommebok. 

Men så var det denne staten da, Norge AS. Etter en kartlegging av husstandene var gjennomført, viser det seg at ti husstander står enten uten innboforsikring eller husforsikring.

De står bokstavelig talt på bar bakke. Uten disse forsikringene, må de dekke kostnaden for å bygge et nytt hjem eller kjøpe alle eiendelene de trenger selv. 

«Jeg trodde at vi hadde alt i orden. Jeg har også takket ja til alt som jeg har blitt anbefalt, men så viser det seg at vi ikke har forsikringen i orden», sier Daylevon Karl Bucnag fortvilet til statsminister Jonas Gahr Støre.

Han har kun bodd der i ett år og har også boliglån. Til tross for å ha tegnet en rekke forsikringer da han kjøpte huset, manglet han husforsikring. Som utlending er det ikke lett å få med seg alle regler, påpeker han.

Disse historiene har vært en oppvekker for mange. NRK melder om en kraftig økning i salget av innboforsikring over helgen. For de som står i dette, er det for sent å være føre-var.

Støre lyttet til Bucnag og forsto fortvilelsen, men konkrete løsninger for dette tilfellet kan ikke regjeringen by på.

På spørsmål fra Dagsavisen om det ikke er noe regjeringen kan gjøre for de som har mistet alt, svarer Støre at det ikke er slik vi har ordnet oss i Norge. «Regjeringen skal gi kommunene trygghet for at de har ressurser til å gjøre jobben sin. Kommunene har beredskapsplaner, og godt samarbeid med frivilligheten til å håndtere krisesituasjoner». 

I Norge er det slik at vi skal sikre eiendommen vår selv. Det er ikke lovpålagt å forsikre eiendommen sin med en husforsikring, men det er veldig vanlig. Det er forståelig at boligeiere selv må ta ansvar for eiendommen sin og tingene sine. 

Samtidig er det paradoksalt at dette er den verste brannen siden 2. verdenskrig – og likevel kan ikke staten løfte en finansiell lillefinger for å hjelpe.

Vi har et fond for fremtidige generasjoner med en verdi på over 21.000 milliarder kroner, men noen ganger byr behovet seg for dagens generasjoner. Summen det ville kostet å gi disse 10 husholdningene et sikkerhetsnett nå, er knapt en meget seig dag i markedet for Oljefondet vårt.

Motargumentet er vel at staten ikke kan sette en presedens ved å betale ut nødpenger nå. Jeg kan forstå at staten ikke kan garantere at de kommer til unnsetning ved enhver krise. Selv om vi lever i et land med et hav fullt av penger, er det likevel behov for moderasjon.

Men akkurat når det gjelder primærboliger, bør staten kunne by på.

Å eie bolig er typisk norsk og en del av vår identitet. Vi sparer i boligene våre, og samfunnet vårt er mer økonomisk likestilt fordi vi har prioritet eierskap.

Våre pensjonister lever mer fleksible liv i alderdommen fordi de kan sitte på nedbetalte boliger og bruke pensjonen på mindre utgiftsposter og å nyte tilværelsen etter et langt yrkesliv.

I 2025 var det i overkant av 12.000 husbranner i Norge. Det inkluderer både branner som lett ble slukket og fullstendig nedbrente hjem.

De fleste hadde nok forsikring, så for Oljefondet ville fortsatt kostnaden bare vært en dårlig dag på markedet. 

Det er virkelig småpenger, spesielt når vi ser på andre utgiftsposter. Jeg liker egentlig ikke å trekke sammenligningen, fordi jeg er positiv til effektiv bistand, men i 2026 er bistandsbudsjettet på over 50 milliarder kroner.

Hvis staten ikke klarer å stille opp for enkeltindividene i vårt eget land når krisen inntreffer, er det verdt å stille spørsmål ved våre internasjonale bistandsbidrag.

Det ene trenger ikke utelukke det andre, men det er viktig at staten kan komme til unnsetning på hjemmebane også. 

Når vi hjelper folk i nød verden rundt, bør vi kunne drysse et par titalls millioner på nordmenn som står i en akutt krise også.

Ett nødfond for nordmenn i sitt livs største krise bør vi unne oss.