JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

«Staten må styre»

At klimakrisen skal løses gjennom markedskonkurranse, er like absurd som å hevde at denne konkurransen ville vært en bedre løsning på pandemien, enn de tiltakene staten har iverksatt, skriver Kristian Larsen Bredal.

At klimakrisen skal løses gjennom markedskonkurranse, er like absurd som å hevde at denne konkurransen ville vært en bedre løsning på pandemien, enn de tiltakene staten har iverksatt, skriver Kristian Larsen Bredal.

Colourbox.com

Dette er et meningsinnlegg. Send inn debattinnlegg til debatt@lomedia.no
Det frie markedet er ikke en mekanisme som kan håndtere kriser.

Store deler av økonomien er stengt ned av hensyn til sårbare grupper. Arbeidsplasser reddes ved å gi krisepakker til næringslivet, utvide permitteringsreglene og finansiere vaksineforskning. I krisetider setter politikerne markedets spilleregler til siden for å redde liv og velferd. Likevel finnes de som akkurat nå argumenterer for at staten skal gi fra seg styringa. Lars Kolbeinstveit argumenterer mot aktivt statlig eierskap som en del av løsningen på klimakrisen. Han viser til at Jens Stoltenberg i en biografi sier at det er avgifter som fungerer best. Dessuten må politikerne overholde handlingsregelen. Det er litt uklart hva dette har med saken å gjøre.

Les Kolbeinstveits innlegg: «En for aktiv stat kan svekke velferd, klima og arbeid»

Spørsmålet dreier seg om hvordan staten skal utøve sitt eierskap i virksomheter de(vi) er aksjonærer. Skal vi bruke vår stemmerett ved generalforsamlinger som et tiltak mot klimakrisen? Det åpenbare eksempelet er oljeselskapet Equinor, der staten er en stor aksjonær. I prosessen med å omstille selskapet til å ta i bruk fornybare energikilder, må lønnsomme prosjekter innen olje og gass antakelig vike for satsing på ny teknologi. Det kan nok være andre tilfeller der selskap som satser på fremtidens løsninger, går glipp av kortsiktig profitt. Ingen forventer at private aksjonærer skal ta slike hensyn. Men politikere har muligheten til å se lengre enn til neste kvartalsrapport. Klimakrisen vil ødelegge grunnlaget for økonomisk aktivitet. Derfor må vi bruke alle virkemidler for å begrense de negative konsekvensene denne vil få.

Les Kjell Werners kommentar: «Staten må bli mer aktiv eier»

Jeg vil anbefale de som er bekymret for hvordan interesseorganisasjoner påvirker det offentlige ordskiftet rundt klimaspørsmål, å se dokumentaren Kampanjen mot kloden (tilgjengelig på NRK). Her undersøkes det hvordan såkalte «tenketanker» har påvirket debatten. Etter at James Hansen i 1988 holdt sin tale i det amerikanske senatet, ble ledelsen i verdens største oljeselskap skremt av politikernes vilje til å innføre tiltak mot global oppvarming. Oljeselskapene ga store summer til «tenketanker» for å så tvil om klimaendringene var reelle, bagatellisere konsekvensene, og for å snakke ned fornybar energi. Kampanjen ga også ammunisjon til klimaskeptikere. Målet var å skape tvil og forvirring. Denne tvilen gjorde det umulig for politikere å gjennomføre upopulære tiltak. Den nødvendige omstillingen ble utsatt i flere tiår. Ledere i oljeselskapene satte egen lommebok framfor hensynet til verdens befolkning og fremtidige generasjoner. For øvrig helt i tråd med «tenketankenes» argumentasjon om markedsmekanismer som det mest effektive, etiske og demokratiske svaret på alt.

Debatt: «Fagligpolitisk kamp for arbeidsplasser og klimakutt»

Men det frie markedet er ikke en mekanisme som kan håndtere kriser. Det visste de som hadde gjennomlevd andre verdenskrig, det ser man under finanskriser og det gjelder for den eksistensielle krisen vi står foran nå. At klimakrisen skal løses gjennom markedskonkurranse, er like absurd som å hevde at denne konkurransen ville vært en bedre løsning på pandemien, enn de tiltakene staten har iverksatt. Hadde pandemien utviklet seg saktere, ville interesseorganisasjoner likevel utvilsomt argumentert for dette, uansett hvor høy stabelen med lik skulle vise seg å bli.

Aktivt statlig eierskap er et tiltak som til de grader følger markedets spilleregler: norske borgere, representert av staten, utøver sin makt som aksjonærer for å bidra til å møte krisen vi alle har hengende over oss. At selv dette møter motstand viser hvor hardt vi sitter i det klamme grepet til en ideologi som representerer interessene til en liten del av verdens befolkning. Men det finnes glimt av håp om at grepet løsner. For eksempel fremmer det demokratiske partiet i USA forslag om en aktiv statlig politikk på flere områder, og for å oppheve patenter på vaksiner. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.

Kronikk: «Er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å stoppe en ny istid?»

Warning
Annonse
Annonse