Lars Kolbeinstveit, rådgiver og filosof i Civita

I en kommentar i FriFagbevegelse 23. april tar Kjell Werner til orde for mer statlig eierskap. Om det vil fungere er høyst usikkert. Vi har lyktes med mye i norsk økonomi til nå. Det har mange forklaringer, men en vesentlig årsak er en god arbeidsdeling mellom politikk og gode rammebetingelser på den ene siden, og et omstillingsdyktig næringsliv med åpen markedskonkurranse på den andre. Modellen har høstet bred faglig oppslutning, og er også blitt befestet av Ap. Også fagbevegelsen har hatt en moderat og markedsvennlig tilnærming her fordi man erkjente at den gamle politikken ikke fungerte, hvis trygge arbeidsplasser og velferd var målet. Lied-utvalget (1979) som Kristin Clemet skrev om, argumenterte for en kursendring. I retning mer desentralisert markedsøkonomi – bort fra selektive tiltak.

Les Kjell Werners kommentar: «Staten må bli mer aktiv eier»

Den mest effektive og næringsvennlige måten å fremme klimavennlig produksjon på, er gjennom avgifter. Jens Stoltenberg skriver om det i sin biografi. Han er tydelig kritisk til mer inngripende og ineffektive tiltak, som for eksempel innføringen av såkalte grønne sertifikater.

I dag ønsker særlig partiene på venstresiden å satse på usikre og dyre tiltak for å bedre klimaet – gjerne utenfor handlingsregelen. Tidligere statssekretær i Finansdepartementet i Stoltenberg II-regjeringen, Roger Schjerva, advarer mot dette i Morgenbladet 16. april. Han sier det samme som Stoltenberg og Ragnar Torvik har sagt: Hvis vi skal prioritere klimatiltak høyere, må vi gjøre det innenfor handlingsregelen.

Kronikk: «Er det samfunnsøkonomisk lønnsomt å stoppe en ny istid?», skriver Jonas Algers

Kritikken er basert på erfaringer og faglige innsikter. Schjerva skriver at industrisatsinger med grønne hensikter bør bestå markedstesten: «Er noen villig til å satse sine egne penger i dette prosjektet?» Dette er i tråd med Gro Harlem Brundtlands oppgjør med statsbedrifter som ikke tok det reelle ansvaret for resultatene, fordi de regnet med statlig subsidiehjelp, dersom det oppsto problemer.

At kritikk av Ap sin nye kurs blir møtt med slagord som at «når aktivt statlig eierskap blir et fyord i Høyre, er Ap på rett vei», tyder på liten nysgjerrighet for hva substansen i kritikken kan dreie seg om. Kjerneargumentet i kritikken dreier seg om at Ap staker ut en kurs som har vært prøvd før, og som ga oss dyrekjøpte erfaringer, fordi den gjorde oss fattigere og svekket velferd og arbeid.

Werner skriver at Ap «ikke kommer til å gjenta gamle feil, når de nå har vedtatt at statens eierskapspolitikk ikke bare skal ha lønnsomhet som eneste målet. Arbeidsplasser og ny næringsvirksomhet er to nye mål i tillegg».

Men det er nettopp her vi rører ved problemet. Når man har mange mål, og det er uklart hvilke mål som skal ha forrang, vil det lett skape problemer. Normalt vil god lønnsomhet være den beste veien til flest mulig arbeidsplasser – men det er ikke omvendt. Flest mulig arbeidsplasser fører ikke til bedre lønnsomhet, men kan tvert om føre til svak lønnsomhet eller tap, som setter arbeidsplassene i fare. Trygge arbeidsplasser er viktig. Men det som ivaretar og skaper grunnlag for arbeidsplasser med gode lønninger, er produktiv, lønnsom og konkurransedyktig drift.

Aktuelt: To forskere advarer mot en voksende trend i arbeidslivet