Mímir Kristjánsson, gruppeleder for Rødt i Stavanger

Per Emil Skjelbred, styreleder Rødt Dalane

Det som er sikkert er at vi ikke kommer til å finne én næring som er like lønnsom som oljå. Vi trenger flere bein å stå på; kraftforedlende industri, fornybar kraftproduksjon, fiskeforedling, næringsmiddelindustri og mineralutvinning for å nevne noen. Sistnevnte, mineralnæringen, er kanskje den som er nærmest å kunne erstatte det svarte gullet i kroner og ører. Skal dette skje må vi trå varsomt og lære av historien.

I skrivende stund er foregår det undersøkelser av et angivelig gigantisk mineralfelt på Helleland i Eigersund kommune. 300 milliarder er nevnt som et anslag på verdiene som ligger under jorda. Det kan også fort bli enda mer. Selskapet som styrer på med undersøkelsene har et norskklingende navn, Norge Mining, men skinnet kan fort bedra. Norge Mining har sveitsisk og britisk kapital i ryggen. Med andre ord kan mineraleventyret på Helleland fort bli enda et kapittel i sagaen om salget av Norge. Dette bør bekymre de fleste, både politikere og befolkningen for øvrig.

Mye lest: Rune og Svein Jonny kjemper for arbeidsplassene i den siste norske kullgruva på Svalbard

Selv om mineralnæringen ikke blir den nye oljå, bør vi reint politisk behandle den som om den er det. Altså, vi må sørge for at de verdiene som finnes i vår felles eiendom forvaltes til det beste for fellesskapet. Det var nettopp dette politikerne forstod den gangen vi fant oljen lille julaften 1969. I 1971 hadde de stablet på beina det som på folkemunne ble kjent som de ti oljebud. Disse var med på å sikre at petroleumsindustrien kunne vokse i Norge, at vi fikk bygget opp næringer rundt oljefunnene og at profitten kom fellesskapet til gode.

I år er oljebudene 50 år blitt, hvordan bedre å feire jubilanten enn å videreføre denne kloke næringspolitikken i møte med en mineralfremtid? For i tillegg til å være en potensiell gullgruve, er også mineralfeltene som det på Helleland viktig i et større perspektiv. Utvinningen kan kobles på andre prosjekter i Rogaland og dermed skape arbeidsplasser for de som jobber i oljå i dag og de som ikke vil få samme mulighet i fremtiden. Samtidig vil en norsk, statlig storsatsing på mineralutvinning føre til at vi krymper produksjonsnettverket. Tenk hvor fantastisk det hadde vært om mineralfunnene i Helleland kunne blitt brukt i kraftforedlende industri eller i en fremvoksende batteriindustri.

Mye delt: Danmark har vedtatt at oljeutvinningen skal avvikles helt innen 2050

Skal dette bli en realitet, så forutsetter det en statlig industripolitikk med fokus på eierskap og utvikling. Gjennom et statlig eierskap kan vi sikre at hensyn til miljøet kan veie tyngre enn det det har gjort i andre gruveprosjekter, som for eksempel i Førdefjorden. Vi kan sikre at framtidas unge har mulighet til å bo og arbeide i sitt nærmiljø. Og vi kan bruke gevinsten til å utvikle tilhørende næringer og på denne måten hele skrive første kapittel i sagaen om det nye norske industrieventyret.

Rødt er en garantist for disse verdiene skal gå til bedre eldreomsorg, flere lærere og utvikling av kommunen, heller enn champagnefest i Monaco for investorene. Arbeiderpartiet har dessverre vist at de vingler i spørsmål om statlig eierskap og kontroll. Fra delprivatiseringen av Statoil til suverenitetsavståelse til ACER. Derfor vil et sterkere Rødt kunne press en ny regjering til å aktivt forvalte fellesskapets verdier til det beste for nettopp fellesskapet.

Debatt: «Har LO vendt Arbeiderpartiet ryggen?»