Stein Reegård

Mange har hevdet at det tollmessige ved Brexit ikke er så langt unna den handelsavtale med EU som Norge hadde fra 1973.

Om det tollmessige er ganske likt; er systemet for andre (ikke-tollmessige) hindringer derimot helt ulikt. Og det hjelper ikke å ha tollfrihet på importvarer som nektes adgang til et marked, eller får sterkt fordyret markedsadgang.

Slike hindringer betyr stadig mer i en verden preget av spesialisering, voksende tjenestenæringer og verdikjeder som kan krysse landegrenser mer enn gang. Brexit innebærer altså, som i EØS, at tollfriheten selv for varer ikke er like fullstendig som den er internt i EU.  

Annet enn toll som betyr mest

Produktkontroll, standardisering og andre administrative kostnader blir norske aktører i stor grad spart for som medlem av EUs Indre marked gjennom EØS. Om vi i stedet skulle ha en handelsavtale med EU nå, ville den nok bli minst like lang som Brexit-avtalen slik avtalen UK-Norge er; på i størrelsesorden 1500 sider.

Et spesielt trekk ved Brexit er at deler av det britiske riket (UK) har fått en delt løsning ved at Nord-Irland langt på vei er blitt værende igjen i EØS-området. Der må man for eksempel følge EUs nye emballasjeregler, mens englendere og skotter «slipper».

Nordirsk økonomisk aktivitet med grenseoverskridende virkning overfor EØS skal fortsatt underlegges EU-myndighet for blant annet varestandarder og statsstøtte. I Nord-Irland skal da britisk system i prinsippet kunne gjelde bare for varer som «blir der». Ikke for de varer som flyttes videre som eksport til Irland.

Og tilsvarende ønsker britene at deres regler skal gjelde for importvarer, fra Irland og andre EØS-land (for eksempel Norge).

Handlingsrom

Det vil fortsatt ta lang tid både å se hvor langt Brexit vil komme i sin gjennomføring og hvordan den vil virke overfor indre marked og UK som økonomi og samfunn. Som jeg har forklart nærmere i min lille «EØS-bok under radaren.no», kan det nok gå raskere å utnytte handlingsrom innen EØS enn å bruke mange år på en ny «handelsavtale». 

Selv nå åtte år etter folkeavstemningen, er det bremser på i gjennomføringen av Brexit. Det er snart parlamentsvalg og økende sprik som følge av Brexit mellom de fire enkeltland som kongedømmet (UK) består av. En side av EU-tilknytningen var jo at samme EU-regler måtte gjelde ikke bare i Nord-Irland, men kanskje like betydningsfullt i enkeltlandene Skottland og Wales. Nå er det rom for mer indre sprik.

Erfaringer med Brexit inngår i den norske EØS-utredningen. Sveits og EU starter akkurat nå også nye forhandlinger seg imellom, som kan anskueliggjøre samfunnsutfordringer ved ulike tilknytningsformer. Vi kjenner dem i Norge fra debatter om vannkraft, olje, vinmonopol, spillemonopol og kringkastingspolitikk. Fra arbeidsliv, kulturområder, skattespørsmål, bolig og finans. Mange politikkområder er sårbare for å kunne få uheldige utslag, særlig hvis EØS-avtalen forvaltes med lav politisk oppmerksomhet, status og kvalitetssikring.

Snart skal Brexit-avtalen evalueres på De britiske øyer; ikke minst med tanke på hvordan det fungerer for Nord-Irland. Der har det nasjonale sjølstyret delvis vært ute av drift, kanskje i påvente av den runden som er avtalt å starte ganske snart.

«Vår» EØS-avtale i sentral rolle

Og helt sentral i Brexit er EØS-avtalen som i stor grad er det mønster Nord-Irland følger som fortsatt del av EU s indre marked. For å unngå for mye grense mellom Nord-Irland og Irland og gjenskaping av gammelt konfliktstoff, måtte britene avfinne seg med å la den tyngste delen av EU-makt og indre markedsregler fortsette nettopp der, nord på øya som delvis EØS-medlem. Dette medfører blant annet at:

• EU-innflytelsen også over Storbritannias økonomi fremstår stadig større, mye lovgivning i London må fortsatt ta hensyn til EU-regler.

• Det blir voksende avstand til Storbritannia når Nord-Irland må følge EU-regler framfor britiske.

• Nord-Irland har, som Norge, åpen tilgang til EU-landenes markeder.

• Dette i motsetning til Storbritannia som blir belastet med handelskostnader ved grensekontroll, byråkrati; og utestengelse der man ikke «frivillig» tilpasser seg EU.

En hovedmotsetning mellom partene i Brexit-forhandlingene var at britene ikke fikk beholde full adgang til indre marked (slik Norge har i EØS) uten å akseptere fortsatt EU-myndighet over særlig varestandarder, subsidier («statsstøtte») og offentlige innkjøp. Det er denne myndigheten som er den praktisk kjerne og bakgrunn for åpne varemarkeder mellom de 30 EØS-landene og det som i ja-nei debatten omtales som «20 tusen rettsakter» eller noe slikt. De aller fleste «rettsakter» dreier seg om tekniske regler vi ville fulgt både innenfor og utenfor. EØS-avtalen bidrar først og fremst til effektivisering av deres gjennomføring.

Men blant alle de tekniske reglene er det andre med bredere samfunnsbetydning og rekkevidde, slik vi har antydet foran.

Flyt av tjenester og arbeidskraft holdes oppe

Et særtrekk ved britenes utenriksøkonomi har vært at tjenester har hatt like stor handelsverdi som varer. For andre land, blant annet Norge, har tjenestehandel klart mindre verdi. Den dreier seg om produkter som enten leveres elektronisk eller på annen måte uten varig nærvær i landet det leveres til. Man ser nå av tallene (se uk in a changing europe.uk) at tjenesteeksport er det som øker.

Det har sammenheng med Storbritannias nærhet til store europeiske markeder sammenliknet med blant annet Norge. Denne nærheten er ikke bare geografisk, men har også med det engelske språk og historie å gjøre. Særlig Londons store betydning som finanssentrum og andre nært tilknyttede forretningstjenester er spesielle.

Den sterke utviklingen for tjenester kan fremstå som overraskende fordi tjenesteyting ofte er nært knyttet til bevegelse av arbeidskraft. Folk må reise for å levere en tjeneste som eksport. Og Brexit innebærer slutt på åpen EØS-vandring til Storbritannia og motsatt. UK har fått et innvandringsregime mer av «gammel årgang», slik vi blant annet hadde i Norge fram til EØS ble etablert. Resultatet har imidlertid blitt kraftig økt arbeidsinnvandring, der nedgangen fra EU er mer enn oppveid av økningen fra ikke EØS-land. Dette poenget stemmer med de vurderinger som lå blant annet i LOs Brexit rapport i 2022.