Hannah Gitmark, nestleder i Tankesmien Agenda

De tidligere eierne begrunner salget av ferje- og hurtigbåtrederiet Fjord1 med særnorske skatter. 

I et innlegg i Agenda Magasin etterlyser jeg at journalister i større grad utfordrer og imøtegår slike argumenter. Det vil gi en bedre og mer innsiktsfull debatt. 

I et svar til meg bygger dessverre Civitas Mathilde Fasting velvillig opp under historiefortellingen noen norske eiere får servere omtrent uten motstand.

Fasting skriver at formuesskatten gjør at utlendinger kan betale mer for bedrifter enn nordmenn. Det er helt riktig, når man ser på formuesskatten isolert sett. Det er imidlertid ikke spesielt interessant å vurdere enkeltskatter helt isolert. Det er summen av skatter, avgifter og andre utgifter som bestemmer hvor mye penger en investor har til rådighet.

Norge har formuesskatt, men ingen arveavgift og en svært beskjeden eiendomsskatt. Andre land kan ha lavere eller ingen formueskatt, men til gjengjeld høy arveavgift og eiendomsskatt.

Derfor kunne man altså snudd på argumentasjonen og sagt at andre lands skattesystemer gir utlendinger mindre å investere for.

Videre hevder Fasting at en utenlandsk investor kan verdsette selskapet høyere fordi de ikke må betale formuesskatt. Dette er også en merkelig feilslutning. Ingen utenlandsk investor vil akseptere lavere avkastning ved en potensiell investering enn en norsk investor. Uavhengig av landbakgrunn vil en investor plassere formuen der den gir henne høyest avkastning.

Fasting er bekymret for at risikokapital forsvinner fordi eiere må sørge for å ha likvide midler til å innfri formuesskatten. Vi ser for det første at norske bedriftseiere tar ut mye mer i lønn og utbytte enn det som trengs for å dekke formuesskatten. Empirien viser oss også at formuesskatten er innrettet slik at den treffer eierne med de mest solide bedriftene.

En rapport fra Frisch-senteret viser at forsvinnende få bedriftseiere tar ut høyere utbytte enn overskudd – altså tapper bedriften – for å betale formuesskatt. Aksjer i unoterte selskaper er notorisk lavere verdsatt enn børsnoterte aksjer.

Det betyr også vesentlig lavere formuesskatt. En rapport fra SSB (2022) viste at verdien på unoterte aksjeselskaper var 1,9 ganger så mye som det en har lagt til grunn for utregning av formuesskatten.

I praksis skatter eierne av disse aksjene for rundt 39 prosent av den reelle verdien. En NHH-studie fra 2015 viser at mindretallet av bedriftene på DNs gaselleliste betalte formuesskatt, og at ni av ti betalte mindre enn 25.000 kroner. Med andre ord bør ikke formuesskatten avskrekke noen fra å investere i oppstartsselskaper.

Det får stå for Fastings regning at hun mener tre regjeringsnedsatte skatteutvalg har for dårlig faglig grunnlag for å konkludere med at det norske kapitalmarkedet i hovedsak fungerer godt.

Jeg registrerer også at hun hopper over en diskusjon om verdien av utenlandske investeringer og eierskap, slik jeg også inviterte til. Isteden fastslår hun at jeg tar feil når jeg konkluderer med at Norge er et attraktivt sted å investere i og mener det bare gjelder utlendinger, fordi «nordmenn flytter ut».

Jeg vil minne Fasting om at de aller fleste nordmenn og norske eiere ikke flytter ut. Det er selvsagt fordi det er svært mange gode grunner til å bo og virke i Norge. Å redusere vilkår for næringsvirksomhet utelukkende til et spørsmål om skatter og avgifter er et snevert syn på verdiskaping.

Alt dette sagt er likevel ikke dagens formuesskatt uten svakheter. Dersom formuesskatten skal fungere, er det en forutsetning at den er nøytral. Det er den ikke i dag, slik Fasting påpeker. Svaret bør imidlertid ikke være å fjerne formuesskatten, men å reformere den.

Formuesskatten bidrar til omfordeling i det norske skattesystemet, og også til å kunne holde andre skatter og avgifter lavere og slik bidra til en faglig målsetning om et skattesystem med brede grunnlag og lave satser.

Den bør innrettes slik at den ikke forskjellsbehandler ulik plassering av formue og verdsettelsesreglene for en rekke formueskomponenter bør forbedres.

Det kan øke både effektiviteten og omfordelingseffekten.

Denne kommentaren ble først publisert hos Agenda Magasin