Cornelia Kristiansen

Kommentator i Dagsavisen

En nå voksen datter forteller fra barndommen: Hun gikk i fjerde klasse eller der omkring, og skulle snart på et karneval, da hun og faren gikk forbi et butikkvindu. Far og datter hadde sett masse prinsessefilmer sammen, og i butikken hadde de «DEN prinsessekjolen».

« … Og jeg snudde meg til pappa og bare: Jeg skal være prinsesse!»

Faren pleide å reagere entusiastisk på datterens innfall, men nå merket hun at han ble litt rar.

Da de kom hjem, hadde hun fått tenkt litt. Så gikk hun på rommet og fant ballettdrakta si. Og gikk så tilbake til faren og sa: «Det er jo mye kulere å være en ballerina med joggesko».

Onsdag kom første episode av «Den norske fattigdommen» på NRK.

Programleder Thomas Seltzer har allerede laget flere sesonger av «UXA», der han besøkte vanlige folk i USA som strever med økonomien og livet. Mens han jobbet med den serien, ble han oppmerksom på at også ganske mange i Norge lever i fattigdom.

Selv om de norske fattige har litt mer på kontoen enn de fattige i USA, er det like belastende å være livredd for uforutsette utgifter her som der og – i en hverdag der forbrukslån er eneste mulige buffer.

Faren i innledningen av teksten var pressesjef på Quart-festivalen.

«Quarten» var en av Norges største og viktigste festivaler, og det må ha vært en drømmejobb, midt i sentrum av begivenhetene. Men historien hans videre viser det altfor mange har erfart – veien til et helt annet liv kan være kort om man blir syk.

Da panikkangsten meldte seg, og han etter hvert også ble rammet av kreft og diabetes, ble det til slutt vanskelig både å jobbe og å åpne vinduskonvolutter. Faren fikk gjeldssanering – som høres hyggeligere ut en det er. Staten trekker da alt man tjener over 22.000 i årevis. 

Vanlige ting ble plutselig umulig. Som å kjøpe karnevalskostymet datteren ønsket seg. 

Når Seltzer spør hvordan det føles å bli fattig fordi man er syk, svarer faren at han og datteren har lært at lykke ikke bare handler om penger. 

Som er klokt og en fin erkjennelse, som mange mer velstående kanskje ikke forstår på samme måte. Men som seer er det påfallende at faren først og fremst snakker om takknemlighet overfor systemet og egen innstilling.

Det er jo også relevant, takknemlighet gjør antakelig livet bedre enn helt legitim bitterhet. Men jeg vil uansett sende ansvaret videre til politikerne.

For mens arbeidsfolks reallønn har hatt en liten stigning siden 2016, har uføres realinntekt gått ned.

I alt 17,1 prosent av de uføre levde under grensa for lavinntekt i 2023. Det er en økning på hele 6,7 prosentpoeng siden 2015.

«Stortingsflertallet vedtar hvert år trygder som ligger under alle fattigdomsgrenser», skrev Rødt-politiker Mímir Kristjánsson på Facebook, i en omtale av NRK-programmet. 

Han påpeker det Seltzer og familiefaren også diskuterer: Sykdom er veien inn i fattigdom for mange nordmenn.

Diskusjonene rundt uføre handler som regel ikke om familiefedre, men om unge uføre.

Høyre mener for eksempel at når 70 prosent av de unge mottakerne av uføretrygd får trygd på grunn av psykiske problemer, bør de heller møtes med arbeidsrettede tiltak. 

Kristjánsson har gått i rette med dem i en tale på Stortinget, der han advarte mot å lage et skille mellom fysisk og psykisk syke blant de uføre. For som han sier, er det jo ikke sånn at man blir ufør bare man går til psykolog.

Elleve prosent av denne gruppa har Downs syndrom (eller lignende). 16 prosent har psykisk utviklingshemming. 29 prosent har nevroutviklingsforstyrrelser, som autisme. Nesten alle unge uføre er hundre prosent uføre. Likevel mener altså Høyre at ingen under 30 skal uføretrygdes.

De understreker at de «åpenbare tilfellene» skal holdes utenfor. Men 96 prosent av de unge er 100 prosent uføre. 

Lykke til med å jage dem mot et arbeidsliv som ikke vil ha dem. Høyres innstramminger vil bare føre til mer byråkrati for disse familiene, til liten nytte.

På venstresiden skjønner man alvoret bedre.

Onsdag kom Rødt med sin «Langtidsplan for velferden». De vil øke minstesatsene for pensjonister, uføre og dem på arbeidsavklaringspenger.

De foreslår en økning som vil gi 13.000 til 20.000 ekstra hvert år (0,1 til 0,15 ganger grunnbeløpet). Fordi grunnbeløpet også justeres med prisøkningen, vil det monne over tid.

Flere partier bør snakke om økonomien til dem som er syke og fattige. Altfor ofte sammenfaller det.

Og for mange av oss er sosial ulikhet en av de viktigste sakene i valgkampen. Gi oss en velferdsstat vi fortsatt kan være stolt av! 

For all del – det er tøft å være ballerina med joggesko. Men vi vil jo først og fremst at alle familiefedre skal ha mulighet til å glede ungene sine iblant. Og at færre unger skal måtte tenke kreativt for at foreldrene skal slippe å si nei.