Mímir Kristjánsson

Helt siden de engelske fattiglovene på 1800-tallet har arbeidsfolk i jobb blitt satt opp mot arbeidsfolk på trygd.

Den gang formulerte myndighetene det såkalte prinsippet om “lavere attraktivitet”, det vil si at enhver velferdsytelse skulle ligge lavere enn selv den laveste lønn. Myndighetene og fabrikkeierne påsto at denne politikken var til det beste for arbeiderne.

Tenk hvor urettferdig det ville vært om folk som ikke jobber, skulle tjent mer enn noen som gjør det!

Men resultatet av politikken var at lønningene ble holdt nede. Så lenge dagpenger, trygder, pensjoner og sosialhjelp betyr et liv i nød og fattigdom, må arbeiderne ta til takke med en hvilken som helst jobb - nesten uansett hvor dårlig betalt den er. De tør aldri heve stemmen mot sjefen.

I 1930-årene forsto Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen at mottoet om at det skulle “lønne seg å jobbe” måtte snus på hodet. Trygdene måtte opp, men lønningene også.

I stedet for et kappløp mot bunnen, der ytelsene alltid skulle ligge under selv den usleste luselønn, fikk man et kappløp oppover. Fagforeningene brukte de stadig bedre velferdsordningene til å løfte sine egne lønninger.

Taperne var naturligvis kapitaleierne, som tjente fett både på luselønna til arbeiderne og på at de slapp å bidra til velferdsordninger over skatteseddelen.

Etter at den moderne arbeidslinja kom på 1990-tallet, har vi dessverre vendt tilbake til det gamle prinsippet om lavere attraktivitet fra det før-viktorianske England. Særlig høyresida kappes om å kutte i trygder for at det skal “lønne seg å jobbe”.

De samme høyrepolitikerne er aldri å se på barrikadene for å øke lønningene til de lavtlønte. Deres mål er å få tilbake den gamle nedadgående spiralen der ulike grupper arbeidsfolk og trygda kjemper mot hverandre for å aldri bli fattigst.

Helt på tampen på stortingsperioden har vi i Rødt stilt et forslag om å forbedre den aller dårligste av våre flerårige trygdeordninger, arbeidsavklaringspenger (AAP).

Det er en ordning som har vært under angrep fra høyresida i mange år, blant annet med innføringen av det forhatte karensåret under Erna Solberg.

Motivet er selvfølgelig å kutte i statens utgifter for å kutte i formuesskatten, men påskuddet er ofte hensynet til lavtlønte arbeidsfolk. Tenk på de lavtlønte i hotell og restaurant hvis folk på trygd skal ha nesten like mye som dem!

Vi mener tvert imot at de laveste arbeidsavklaringspengene må opp på et nivå der ingen i Norge blir fattige av å være syke. Det vil presse de laveste lønningene oppover.

Det gledelige denne våren er at vi har fått full støtte fra LOs største forbund i privat sektor, Fellesforbundet, i akkurat dette.

I sitt høringssvar til vårt forslag skriver industri-, bygg-, hotell- og restaurantarbeiderne i Norge:

“Vi må ta hensyn til at ikke alle som vil, faktisk kan jobbe. De som er avhengige av offentlige ordninger i hele eller deler av livet, må være trygge på at de kan betale regningene sine. Trygdene kan ikke bli så lave at personer som av ulike grunner faller ut av arbeidslivet, må leve i fattigdom.”

Jeg kan ikke få sagt hvor viktig det er at støtten til dette kravet kommer fra nettopp Fellesforbundet, og ikke bare fra organisasjonene til de fattige, de trygda eller de som jobber i Nav.

Det er akkurat denne solidariteten mellom arbeidsfolk i jobb og arbeidsfolk som er syke og gamle som har skapt velferdsstaten.

Det Fellesforbundet og deres medlemmer forstår, er at de som havner på arbeidsavklaringspenger ikke er noen andre enn dem selv. Det er deres ektefeller, barn, søsken og dem selv.

Alle kan vi bli syke. Alle kan vi miste jobben. Alle skal vi bli gamle. Men i Norge skal vi ikke bli fattige av den grunn.

Så takk, Fellesforbundet, for at dere ikke lar dere lure av høyresida til å se ned på folk som ikke klarer å jobbe. Ingen har noe å tjene på trygder som ligger under fattigdomsgrensen - bortsett fra kapitalen.