Roy Pedersen, pensjonist og medlem av Bygningsarbeidernes fagforening

Dette innlegget er skrevet før oppgjøret i kommunal og statlig sektor

Sistnevnte for de som ikke har lokal forhandlingsrett. Fem prosent vekst i årslønnen betyr 80-90 milliarder kroner mer på landets lønnsslipper samlet var å lese i Aftenposten 22.mars.

Dette viser at tariffoppgjør er et viktig første ledd i å sikre rettferdig fordeling.

Som et apropos kan nevnes at budsjettforhandlinger mellom SV og regjeringa kanskje flytter på 5-10 milliarder. Uansett bidrar også dette til fellesskapsløsninger og mer til de som har minst.

Streikeviljen i den korte streiken var stor, med offensive argumenter fra de streikende som bidro til opinionens støtte. Det vanlige forsøket fra toneangivende media på å undergrave streiken med at vi kunne miste mineralvann og snacks førte ikke fram.

Det var ikke opplagt at LO skulle gå offensivt ut. I et intervju med LO-leder Peggy Hessen Følsvik til FriFagbevegelse ved juletider var overskriften; «Lønnskravet fra LO vil ikke være ekstra høyt i 2023». Når det likevel ble et krav om reallønnsforbedring for alle så skyldes det at tillitsvalgte sa fra om at fortsatt redusert kjøpekraft var uakseptabelt.

Heldig for oss går lønningene mer opp i andre land. Dette fordi prisstigningen er høyere samtidig som det streikes for høyere lønn i land som Tyskland og Storbritannia.

Forbundsledere ble pustet nok i nakken til å kreve reallønnsøkning som innstilling fra LO sekretariatet noe som ble enstemmig vedtatt i representantskapet. Resultatet viser at aktivisering i forkant og streik nytter, der sistnevnte ikke er en fare slik media ofte framstiller det i sluttfasen av en mekling.

Uten streiker ville vi ikke hatt langt dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn dagens. Denne streiken ga i tillegg en bunke nye fagorganiserte.

Hverken NHO eller LO så for seg et mellomoppgjør som ville ende i streik, noe historia gir dem rett i. LO leder’n beklaget i starten til Fri Fagbevegelse at det ikke var mulig å komme til enighet og uttalte vilje til å avslutte streiken så fort som mulig. Men moderasjonsmodus ble raskt erstattet av kampmodus.

NHO ble med rette anklaget for ikke å ta LOs krav på alvor og med beskjed om at LO ville streike så lenge som nødvendig.

NHO feilberegnet Fellesforbundets motstand mot gjengangerkravet om å redusere det generelle tillegget for de som har lokal forhandlingsrett. Et argument som NHOs medlemmer selv har svekket ved å avvise lokale tillegg der virksomheter viser solide overskudd.

Dette synliggjør at tillitsvalgte de senere årene har fått svekket innflytelse, noe som må brukes til en debatt og tiltak for å innføre og forsterke aksjonsrett ved lokale forhandlinger.

Oftere enn før kommer oppslag om streikebryteri. Tidligere var det vanlig at arbeidsgivere permitterte de som ikke streiket. Nå hevder NHO at det kun er de navngitte personene som er tatt ut i streik og ikke arbeidet de gjør som er streikeramma. Arbeidsgivere mener derfor at uorganiserte, innleide, underentreprenører m.m. skal jobbe.

Denne offensive linja fra NHO for å undergrave streiken, tilsier at innsatsen må økes for strategiske organisering, men også ha en plan for hvordan man skal hindre arbeidsgiveres aktive streikebryteri når streiken er et faktum.

Både NHO og den politiske høyresida burde tenke igjennom bakgrunnen for streiken. Irritasjonen over reallønnsnedgang samtidig med økte lederlønninger, skyhøye bonuser, økte aksjeutbytter og skatteflyktninger til Sveits har førte til en stemning om at det er på tide å ta igjen.

Fakta gir fagorganiserte og venstresida rett. Generelt har lønnsandelen gått ned til fordel for arbeidsgiverne. Mens reallønna har økt 41 prosent siden år 2000 er den samlede formuen til de 400 rikeste i landet nesten firedoblet sto det å lese i Klassekampen 6.mars.

Folk flest betalte mellom 30 og 40 prosent i skatter og avgifter i 2021 der de 400 rikeste betalte 8 prosent i skatt, hovedsakelig av kapitalinntekter, hevdet SSB-forsker Aaberge i Klassekampen 23. mars.

Høye sentrale tillegg for privat sektor er positivt for oppgjøret i statlig og offentlig sektor, inkludert lærere og sykepleiere. Staten må i dette oppgjøret gå inn for likelydende tariffavtaler som sikrer streikerett og fortsatt kamp for likelønn.

Gjennomføring av Akademikernes linje om kun lokale forhandlinger åpner opp for reallønnsnedgang for flere av deres egne medlemmer da dette betyr tariffoppgjør uten streikerett.

Den nyliberalistiske offensiven og høyrepolitikken sammen med den vellykkede streiken, må føre til at LO øker de sentrale tariffoppgjørenes betydning i både privat, offentlig og statlig sektor. Spesielt gjelder dette Fellesforbundets mange tariffområder.

Et godt tariffoppgjør er avgjørende, men anslag over priser og renter er usikre. Derfor må den politiske kampen skjerpes.

En forsterket kamp for politisk styring av kraft og strømpris vil bidra til at alle får reallønnsøkning i 2023. I tillegg vil det støtte kommuner og hindre avindustrialisering.