Helge Rønning Birkelund

helge@lomedia.no

Sjefen trodde meg ikke da jeg fortalte om det. Slik reagerer du når du ikke helt skjønner hva som blir sagt. Men man tuller ikke med slikt.

LO-leder Hans-Christian Gabrielsen hadde sovnet inn. Av hjertesvikt, i sin egen seng.

Bare 53 år gammel. Totalt uten forvarsel. Bare timer før han døde hadde han sittet i teamsmøte med NHO-lederen. Og avtaleboka var full dagen etter.

Mannen som ruvet i all mulig forstand, både i kropp, sin stilling som LO-leder og ikke minst sin opptreden, var ikke lenger.

Hvordan formidler man noe slikt? Midt oppe i sjokket. Midt oppe i refleksjoner. Og savn.

Samtlige medier ville kaste seg over nyheten. Samtlige medier ville bli like sjokkert.

Som journalist må du krype inn i et skall og glemme at du har mistet en venn, lederen for 975.000 LO-medlemmer og en person som selv sto midt oppe i en pandemi hvor timene – døgnet rundt – gikk med til å gjøre hverdagen og økonomien til medlemmene best mulig, i en tøff situasjon.

NHO-direktøren så mer til ham enn sin egen kone i denne perioden, har han uttalt. De satt altså i teamsmøter bare timer før han tok sitt siste åndedrag. De sto sammen om å gjøre hverdagen best mulig for meg og deg i en usedvanlig vanskelig tid.

Dette skulle jeg formidle, samtidig som jeg var totalt slått ut av sjokk selv. Jeg lot alle følelser buldre gjennom kroppen, måtte treffe riktig bokstav på tastaturet.

For ikke å snakke om alle jeg måtte ringe for å fortelle om nyheten, og få deres reaksjon på sjokket.

En av de første jeg ringte, var tidligere LO-leder Yngve Hågensen (83). En mann som vanligvis ikke har noen som helst problemer med å uttale seg. Som det bare er å skru på en bryter på, så kommer det en foss av ord. Denne gang var Yngve målløs. Han klarte ikke å sette et eneste ord på det. Han klarte det rett og slett ikke.

Hans-Christian hadde vært LO-leder i fire år. Han var papirarbeideren som jobbet seg oppover i hierarkiet. Helt til topps. Han tok stort ansvar og fikk et stort ansvar. Det som betydde noe for ham, var å omsette til politikk det som betydde noe for folk.

Jeg hadde reist land og strand rundt med ham som journalist – han var like hyggelig, men slentrende og avslappet, gjennom alle situasjoner. Og tok alt og alle like seriøst.

Vi hadde mye å prate om – også utenom det faglige. Hans-Christian var opptatt av sin datter, like mye som jeg er av mine døtre. Rett før han døde hadde han fått beskjed om at han skulle bli bestefar.

Livet er sårbart. Det er vanskelig å reflektere over akkurat det når alt går på skinner. Det gjorde det for Hans-Christian. Men likevel var han borte – helt plutselig. I en alder av 53 år. Det gir grunn til ettertanke for alle og enhver: Sett pris på livet.

Hans-Christian Gabrielsen døde plutselig. Men minnet over hans liv lever definitivt videre. Fagbevegelsen har ham med seg. Sporene etter Hans-Christian blir aldri borte.