Trygve Svensson, leder i tankesmien Agenda

Vi lever i urolige tider. Situasjonen i Midtøsten har vært forferdelig lenge, og er eskalerende. Europa er frosset i en skyttergravskrig. Den geopolitiske knivingen mellom Kina og USA vil prege oss i lang tid fremover.

Tidens tone handler om å ta tilbake kontrollen. Som kollega og beredskapsekspert Axel Fjeldavli har skrevet: «Regjeringens nye forsvarsplan er en monumental satsing og krever tøffe prioriteringer av ressurser.» Partiene i sentrum-venstre går nå inn for en større satsning på forsvar og sikkerhet enn noe annet politisk flertall har gjort på svært lang tid.

Hva har dette med skattenivå, og spesielt debatten om formuesskatt å gjøre?

Jo, ser vi inn i glasskulen er det ingenting, ja absolutt ingen tegn på at vi kommer til å ha behov for mindre satsning på felleskap fremover. I en mer utrygg verden, må vi ha sterke samfunn. Vi lever i det motsatte av en laissez faire-tid. I slike samfunn må alle bidra, og de med sterkest rygg må bidra mest.

Land med stor ulikhet har mindre tillit mellom folk. Vi trenger å stole på hverandre. Derfor er ulikhet gift for det norske samfunnet. Men det er også en dårlig måte å ruste seg for usikre tider.

Det er med andre ord et pussig tidspunkt å kjøre en kampanje mot formuesskatten, slik vi ser fra flere hold. Aksjon for norsk eierskap skal bruke 40 millioner i kampen mot formuesskatten. Det lages filmer, arrangeres debattmøter, skrives avisinnlegg. Både PR-byråer og høyresidens tankesmier settes i sving. Høyre og FrP løfter det.

Det er pussig av mange ulike grunner.

For det første er ikke formuesskatten spesielt mye høyere nå enn den har vært før. Den er faktisk på samme nivå som i 2013. Innretningen på skatten har blitt noe endret. Det kommer også en god del mer penger inn til felleskassen enn i 2013, men det er hovedsakelig fordi de som betaler skatten har langt høyere formue i dag.

For det andre angår ikke formuesskatten så mange av oss. De aller færreste betaler formuesskatt. De 10 prosent rikeste betaler omtrent hele formuesskatten alene.

For det tredje går det svært bra i norsk næringsliv for tiden. Tallenes tale er krystallklar: På de syv årene fra 2014 til 2021 økte samlet driftsresultat med 58 milliarder. På de siste to årene har det økt med hele 107 milliarder. Dette betyr altså at det har gått nesten dobbelt så bra de siste to årene som det gjorde de syv foregående.

For det fjerde har de fleste norske arbeidstagere i flere år opplevd det som kalles reallønnsnedgang. Så mens bedriftene går bra, og betaler overskudd til sine eiere, har hver enkelt av oss fått dårligere råd.

For det femte har ikke fordelingen av overskuddet mellom eiere av bedriftene og de som jobber der, vært så skeiv på et halvt århundre. Det vil si at de som eier bedriftene sitter igjen med en større del av kaken enn de gjorde før.

For det sjette stemmer det ikke, som noen sier, at formuesskatten skaper trøbbel for framtidas næringsliv. Svært få gründere som starter med to tomme hender betaler formuesskatt. Formuesskatten favoriserer i dag faktisk gründervirksomhet i det som kalles «unotert sektor», altså selskaper utenfor børs, fordi slike selskaper ikke har så høye ligningsverdier.

For det syvende kommer Norge alltid høyt opp lista i kåringer over hvor det er godt å drive en bedrift. Du har et gratis sikkerhetsnett, det skattefinansierte velferdssamfunnet, og tilgang på godt utdannet arbeidskraft som tør å fortelle deg hvis du tar feil på grunn av egalitær kultur og sterke fagforeninger.

For det åttende er det mange, mange som blir rik i Norge nå. Tross dem som har flyttet til Sveits har Norge har fått 33 flere milliardærer og 756 flere med formue over 100 millioner kroner på bare ett år!

Men for det niende så er fremdeles den enkleste måten å bli rik på i Norge å arve rikdommen. Syv av Norges ti rikeste er arvinger. Lite tyder altså på at formuesskatten gjør det vanskelig å forbli rik.

For det tiende… ja, så kunne denne rekken med grunner til at det er pussig med kampanje mot formuesskatt akkurat nå ha pågått lenge.

Formuesskatt-debatten er også ganske teknisk (opp med hånden den som egentlig kan gi «arbeidende kapital» en meningsfull definisjon. De fleste økonomer mener det er et meningsløst begrep).

Men den kjennetegnes av en veldig klar ting. Den handler om hvor mye de med mye kapital skal dele med felleskapet. Og uansett hvilket tidspunkt du lander i historien til et land som det passer å sammenligne oss med så har det ikke skjedd uten kamp og konflikt. Når man har en veldig stor mikrofon så høres det veldig godt.

Er formuesskatten perfekt? Nei, så klart ikke. Det er heller ikke inntektsskatten eller arveskatten (som ikke er perfekt fordi den er fjernet).

Ingen bør være gift med en spesiell skatt, selv om du gjerne kan kalle den du er sammen med for skatten min.

Det beste skattesystemet er det som gir mest insentiver til arbeid, rettferdig fordeling og nyskapning. Det kommer sannsynligvis gjennom mindre skatt på inntekt og mer på formue, arv og eiendom, kanskje med noen økte bunnfradrag.

Svært få ting er perfekte i denne verden. Denne formuesskatten er faktisk helt OK.

Tar vi den bort må vi øke andre skatter for vanlige folk. Men det er kanskje ikke de som kjemper mot formuesskatt så bekymret for.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin