Av Seher Aydar, Stortingsrepresentant for Rødt i helse- og omsorgskomiteen

Det er ikke overraskende at NHO i sitt svarinnlegg hos Fagbladet forsvarer sine egne medlemmer. De tilbakeviser ikke noen av faktene vi legger fram, men mener bare at det ikke er et problem. Det er det helt forståelig at NHO mener. Deres medlemmer tjener gode penger på at kommunene og helseforetakene betaler høye timepriser for vikarer gjennom bemanningsbyråer

NHO synes ikke det er mye at en prosent av årsverkene i helsetjenesten blir dekket opp av vikarer. Men helsetjenesten sysselsetter mer enn 500 000 mennesker. Når vi vet dét er ikke lenger én prosent lite. Spekter opererer i sitt svar i FriFagbevegelse med en lavere prosent. Prislappen er uansett den samme. Og den er så høy, at den summen norske sykehus og kommuner betaler til vikarbyråene er et problem i seg selv. Innleie av vikarer koster sykehusene en milliard i året og kommunene enda mer. Det er til sammen mer enn to milliarder kroner som kunne vært brukt på å bygge opp den arbeidsstokken vi åpenbart trenger som i stedet renner ut som en kortsiktigløsning på et akutt problem. Ja, litt som å tisse i buksa for å holde varmen.

NHO har helt rett når de hevder at de kommersielle vikarbyråene spiller en nødvendig rolle i å sikre forsvarlige helsetjenester i hele landet, hele året. Mange kommuner og sykehus ville ikke klart å drifte trygt uten dem slik situasjonen er i dag. Og det er nettopp der problemet ligger.

Både i sykehusene og i kommunehelsetjenestene er bemanningen nå så ribbet at forsvarligheten trues med en gang noen er fraværende. Over lang tid har vi drevet sykehus med blikket festet på å få driftsbudsjettet lavest mulig fordi vi har et system der grønne budsjettall trumfer faglighet og arbeidsmiljø. I kommunene er helsetjenestene alvorlig underfinansiert og underbemannet selv om trykket på tjenestene etter samhandlingsformen stadig øker.

Hele helsetjenesten vår er drevet uten marginer på bemanning. Som helseminister Kjerkol selv sa det da krisen på intensivavdelingene toppet seg; Det sitter ingen på reservebenken.

Men i en sektor der vi vet at sykefraværet er høyt og belastningen varierer fra dag til dag, og fra årstid til årstid er det meningsløst å budsjettere og planlegge med en minimumsbemanning for så å la millionene renne ut til bemanningsbyråene når de helt forventede hullene i bemanningen oppstår. Det er penger vi heller kunne brukt på å ruste opp bemanningen slik at vi tåler litt fravær og å bygge opp egne bemanningsenheter med vikarer som kjenner arbeidsplassene og som ikke har en timepris som inkluderer solid avanse til velferdsprofitører.

Det finnes en rekke eksempler på arbeidsplasser i helsevesenet som gode erfaringer i å bruke vikarbudsjettet på å øke grunnbemanningen. Det gir flere kollegaer i fulle stillinger og en bemanning som tåler litt fravær uten innleie. Og mange kommuner har under pandemien selv begynt å rekruttere vikarer. Sammen med den nye regjeringens signaler om å begrense bemanningsbransjens omfang og rolle håper vi på at framtidens helsekroner er med på å sikre at vi bygger reservebenken med våre egne folk.

Jeg håper ikke at regjeringa lar seg villede av NHO i denne saken.