Kjell Werner

Forskningsstiftelsen Fafo forteller oss at organisasjonsgraden for arbeidstakere økte, fra 50,5 prosent i 2023 til 52,1 prosent i 2024.

I årevis har denne andelen ligget stabilt rundt 50 prosent. I fjor økte organisasjonsgraden altså med 1,6 prosentpoeng. Ikke noe å juble uhemmet over, men absolutt gledelig.

Bakteppet er det faktum at fagbevegelsen samlet fikk 43.000 nye medlemmer i fjor.

LO topper denne statistikken med 19.914 flere medlemmer, en vekst på to prosent. Akademikerne vokser derimot raskest i prosent, nærmere bestemt fem prosent - med 13.244 flere medlemmer.

Men det er verdt å merke seg at stadig flere fagorganiserte blir pensjonister. Teller vi bare antall yrkesaktive, blir det bare en samlet medlemsvekst på 38.477. Det varmer derimot mitt hjerte at brorparten av medlemsveksten skjer i privat sektor.

Det mest oppløftende er imidlertid at tallet på organiserte øker raskere enn tallet på sysselsatte. Her er vi ved det nevnte begrepet organisasjonsgrad. I offentlig sektor er det en organisasjonsgrad på rundt 80 prosent, mens bare 16 prosent av de ansatte innen overnatting og servering er organisert i en fagforening.

Fagbevegelsens største utfordring er å få flere ansatte i private bedrifter til å organisere seg. Dette gjelder spesielt ved små og mellomstore bedrifter.

Fagbevegelsen må bygges nedenfra, på den enkelte arbeidsplass. Samtidig ligger styrken i kollektive tariffavtaler på nasjonalt plan. Fagorganiserte må ha slike avtaler i bunnen når de, med streik som trussel, kjemper for økt lønn og gode arbeidsbetingelser.

Et godt organisert arbeidsliv er en av de viktigste suksessfaktorene i den norske samfunnsmodellen. Alle parter er tjent med en høy organisasjonsprosent på begge sider av forhandlingsbordet.

Det er et tankekors at arbeidsgiversiden har økt organisasjonsgraden fra 48 til 75 prosent i løpet av de siste 25 årene.

Og det er et paradoks at dette skjer samtidig som det inngås færre tariffavtaler. Mens fagbevegelsens andel bare har økt fra 51,7 til 52,1 i den samme perioden.

Støre-regjeringen har bidratt til å styrke det organiserte arbeidslivet. Dette står i sterk kontrast til Erna Solbergs regjering, som hadde som uttalt politikk å anerkjenne at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.

Støre-regjeringen har blant annet sørget for å doble skattefradraget for fagforeningskontingent. Arbeiderpartiet går i tillegg til valg på å love at fradraget skal øke fra 8.250 til 10.000 kroner i neste stortingsperiode.

Fagforeningsfradraget sto derimot stille i kronebeløp under Erna Solbergs åtte år som statsminister.

Fradraget ble reelt sett svekket år for år, siden det ikke engang ble jekket opp i takt med pris- og lønnsstigningen.

Samlet oppsto det dermed et større misforhold til bedriftenes skattefradrag for medlemskontingent i en arbeidsgiverforening. Denne skjevheten overfor arbeidstakerne har Støre-regjeringen forbilledlig rettet opp.

Forskning viser at skattefradraget for fagforeningskontingent har bidratt til økt organisasjonsgrad. Samtidig er det et faktum at høy organisasjonsgrad i arbeidslivet reduserer ulikheten i samfunnet gjennom en koordinert lønnsdannelse og med lav arbeidsledighet.

Landets fagorganiserte vet hvilke partier de har å takke for skattefradraget og hvilke partier som har vært bremseklosser. I september er det stortingsvalg. Da bør slike verdier veie tungt ved valg av parti.