Mats Aksel Gangnes

Det er et valg som rammer førstelinjen direkte.

Det er vanskelig å forstå dette som annet enn et angrep på forutsigbarhet, trygghet og kollektivt vern i en etat som allerede er strukket til bristepunktet.

Som leder av NFF Ung, med ansvar for medlemmer mellom 20 og 35 år fremstår dette som ganske hodeløst.

Det er denne gruppen kriminalomsorgen lever av i årene som kommer. Samtidig er det denne gruppen som slutter først.

Når arbeidstidsordningene nå settes i spill, er det derfor helt legitimt å stille spørsmålet: Ønsker etatsledelsen egentlig å løse bemanningsproblemet?

Forutsigbarhet er et vern - ikke et privilegium

Unge ansatte i kriminalomsorgen står i en krevende kombinasjon av lange vakter, høyt ansvar, risiko og et yrke som krever både modenhet og relasjonell kompetanse.

Samtidig er mange i etableringsfase. De trenger forutsigbarhet for å kunne stå i jobben over tid.

Rullerende turnus gir dette. Den gir faste rammer, gjentakelse og oversikt.

Man vet når man jobber, når man har fri, og hvem man jobber sammen med. Det gir trygghet, lavere mental belastning og bedre forutsetninger for å kombinere jobb med livet ellers.

Når arbeidsgiver nå snakker varmt om fleksibilitet uten å være ærlig om konsekvensene, vet vi hva som ligger bak.

Erfaringene fra andre sektorer er klare: Fleksibilitet betyr ofte kalenderplan.

Og kalenderplan betyr mindre forutsigbarhet for den ansatte, og mer styring for ledelsen.

Kalenderplan er ledelsens fleksibilitet - ikke de ansattes

Kalenderplan fremstilles som moderne og rettferdig. I realiteten er det et lederverktøy. Endringer begrunnes i drift, høytid og «akutte behov». Den ansatte må tilpasse seg. Gang på gang.

I en underbemannet etat brukes kalenderplan til å få turnusene til å gå opp, ikke fordi grunnbemanningen er god, men fordi de samme ansatte strekker seg litt til. Litt oftere. Litt lengre.

Det som i realiteten er systemsvikt, framstilles som individuelle valg.

Dette er farlig. Det individualiserer belastning, åpner for forskjellsbehandling og favoriserer dem som «alltid stiller opp».

Det er stikk i strid med fagbevegelsens grunnidé: at belastning og ansvar skal fordeles kollektivt, ikke skyves ned på den enkelte.

Kollektive løsninger beskytter mennesket

Kriminalomsorgen er ikke en hvilken som helst arbeidsplass. Arbeidet skjer tett på mennesker i krevende situasjoner.

Det forutsetter stabilitet, kontinuitet og tillit, både internt blant ansatte og i møte med innsatte.

Rullerende turnus gir faste rammer. Endringer blir unntak, ikke hovedregel. Underbemanning blir synlig.

Systemet tvinges til å ta ansvar. Det er nettopp derfor slike ordninger er under press.

Kalenderplan gjør det mulig å lede rundt problemene i stedet for å løse dem.

Der kalenderplan individualiserer ansvar, kollektiviserer rullerende turnus vern. Der kalenderplan beskytter systemet, beskytter rullerende turnus mennesket. Det er dette som nå står på spill.

Et dramatisk dårlig signal til unge ansatte

Unge ansatte er framtidens kulturbærere i kriminalomsorgen.

Det er de som skal bygge erfaring, kompetanse og stabilitet over tid.

Når arbeidstidsordningene angripes år etter år, samtidig som etaten sliter med å fylle turnusene, fremstår det som om ledelsen ikke evner å lese kart og terreng i egen organisasjon.

Skal man stå i dette yrket over tid, må man ha forutsigbarhet.

Uten det blir det vanskelig å etablere seg, vanskelig å kombinere jobb og familieliv, og til slutt vanskelig å bli værende. Det er derfor ikke rart at de unge slutter.

Det er også verdt å merke seg paradokset: Samtidig som etaten er helt avhengig av lange vakter for å få turnusene til å gå opp, svekker man de ordningene som gjør det mulig for ansatte å faktisk stå i slike belastninger over tid.

Dette er et veivalg

Dette handler ikke om turnusteknikk. Det handler om makt, vern og hvilken kriminalomsorg vi vil ha.

En etat som tar ansvar for sine ansatte, eller en etat som skyver risiko og belastning nedover i systemet i fleksibilitetens og nytenkingens navn. Det må ikke glemmes at trygghet også er en del av etatens visjon.

For oss i NFF Ung er dette tydelig: Å si opp særavtalen nå er et av de dårligste signalene som kunne vært sendt til unge ansatte.

Det svekker tryggheten, undergraver rekrutteringen og skyver førstelinjen foran seg i en situasjon som allerede er uholdbar.

Kriminalomsorgen trenger stabilitet. Den trenger kollektivt vern.

Og den trenger ledelse som tar ansvar for bemanningskrisen, ikke som forsøker å administrere seg rundt den.

Førstelinjen har strukket seg langt nok. Nå er det ledelsens tur til å gjøre jobben sin.