Morten Harper, utredningsleder i Nei til EU

I en kommentar som tilsynelatende skulle handle om Nei til EUs ACER-søksmål, postulerer Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB: «Norges tilknytning til EU er ikke perfekt, men EØS-avtalen synes å være det beste vi kan få. Alternativet er ikke handelsavtaler, men fullt medlemskap i EU.» (23.11.21.) Hvorfor dette skulle være det eneste alternativet, begrunner Werner ikke.

Det må sies å være et understatement at EØS-avtalen ikke er perfekt. Det har ikke minst vist seg gjennom sosial dumping i norsk arbeidsliv, og gjentatte saker der EØS-tilsynet ESA angriper norske reguleringer og kontrolltiltak. Nå er EU nær ved å vedta et minstelønnsdirektiv som møter knallhard kritikk fra nordisk fagbevegelse for å komme på tvers av den nordiske lønnsmodellen. Det gjenstår å se om direktivet blir en del av EØS.

Handelsavtale er et opplagt alternativ til dagens EØS. EU inngår og oppdaterer stadig nye handelsavtaler, og land som Sveits, Canada, Japan og nå Storbritannia har en ustrakt handel av både varer og tjenester med EU på det grunnlaget. 95 prosent av EUs import kommer utenfra EØS, det vil si fra andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.

Werner hevder videre at «globalt sett er norsk EU-tilknytning et godt klimatiltak». Det vi derimot nå ser er at vedtaket om å innføre EUs tredje energipakke og legge Norge inn i EUs energiunion har gjort det enda mer krevende å ta omstillingen ut av fossilalderen. Klimavennlig strøm eksporteres ut av landet, i et markedsstyrt system der mulighetene for nasjonal politisk regulering er blitt minimal.

Selvsagt skal det være kraftutveksling med naboland. Det er rasjonelt. Men nå har vi fått en kabalkapasitet hinsides det som er nødvendig for eksport av kraftoverskudd og forsyningssikkerhet. Dermed eksporteres det i store volum som slår beina under egen utnyttelse av kraftressursene og øker strømprisen. Stadig mer «langreist» strøm innebærer også sløsing i form av effekttap underveis.

Tusenvis av arbeidsplasser i kraftkrevende produksjon er satt i spill, der norsk industri er ledende på energieffektive løsninger med reduserte klimautslipp. Resultatet kan bli at kraftkrevende industri flyttes til land hvor energibehovet dekkes av kull, noe som driver opp de globale klimautslippene.

Norge har gode forutsetninger til å gå foran i klima- og miljøpolitikken, og lede an med eksemplets makt. Gjennom EØS-avtalen, EUs kvotesystem og klimaavtalen med EU har norsk miljøpolitikk derimot blitt tilpasset EU. I en tid der bevisstheten om klimakrise og naturmangfoldkrise er større enn noen gang, ser vi paradoksalt nok at norsk miljøpolitikk har blitt mer passiv og avventende. Man venter på felles tiltak fra EU. Det blir en slags selvsensur som bremser utviklingen av nasjonal politikk og regler. Kreativiteten forsvinner, og foregangslandet forspiller mange muligheter.

Bindingene til EUs energiunion og EØS setter Norge i klimaets Catch 22: Bundet i et marked der det lønner seg å kutte utslipp utenfor Norge og dermed utsette omstilling, samtidig som tilgangen på strøm som er nødvendig for denne omstillingen blir enda mer en knapphetsvare. Markedets logikk er kortsiktig. EUs markeder for klimakvoter og strøm virker motsatt av en planmessig omstilling i Norge, som er tilpasset regionale og sosiale forskjeller.