Kristian Ilner

Vi så det under studentopprørene på 1960-tallet anført av pasifister og venstreaktivister som Rudi Duschke (1940-1979).

Og vi så det ikke minst da nazismen truet i mellomkrigstiden.

Også den gang tok tyskerne til gatene, anført av fagbevegelsen. 

Ved det tyske riksdagsvalget i september 1930 fikk nasjonalsosialistene (NSDAP) nærmere 6,5 millioner stemmer. De hadde da gått forbi de konservative partiene og kommunistene. Bare det sosialdemokratiske partiet (SPD) var fremdeles større.

Deler av den tyske eliten hadde ikke tatt nasjonalsosialistene seriøst. Nå var det ingen vei tilbake. To år og fire måneder senere skulle Adolf Hitler bli landets rikskansler og øverste leder. Tyskland ble da til et diktatur som mobiliserte et helt samfunn og et helt folk til en imperialistisk krig.  

Nazistenes vei til makten fikk hjelp av den massive arbeidsløsheten. I 1932 nådde den hele 30 prosent av arbeidsstyrken, nærmere seks millioner mennesker.

Halvparten av disse var medlemmer i fagbevegelsen under paraplyen til ADGB (Allgemeiner Deutscher Gewerkschaftsbund).

Den nazistiske paraplyorganisasjonen Deutsche Arbeitsfront (DAF), som ble etablert i mai 1933, ble aldri akseptert blant de toneangivende fagforbundene med sine styrer og nettverk i Berlin og langt utover Tysklands grenser. Det var herfra den gryende regimemotstanden først begynte.

BERLIN: Den tyske fagbevegelsen protesterer mot nasjonalsosialismen i Berlin 1932.

Allgemeine Deutsche Gewerkschaftsbund

Motstandsarbeidet handlet først og fremst om å innhente og spre informasjon, bygge nettverk og arrangere hemmelige møteplasser.

Ren sabotasjevirksomhet ble i liten grad utført. Det kan skyldes at denne delen av motstandsbevegelsen var mest aktiv på 1930-tallet, i en tid man håpet og trodde det var mulig å komme tilbake til produksjonsmidlene igjen snarlig.

Samtidig var ikke fagbevegelsen pasifistisk anlagt. Sosialdemokratene hadde tilgang til våpen gjennom organisasjonen Eiserne Front, og særlig kommunistene ønsket aksjoner, mobilisere generalstreiker og slåss mot nazistene.

Samtidig fryktet man borgerkrig og revolusjonære tilstander. Enkelte større aksjoner ble likevel gjennomført, særlig gjaldt det sabotasje på infrastruktur og transportmidler.

Den tyske og internasjonale fagbevegelsen spilte en betydningsfull rolle i motstandsarbeidet.

Dette arbeidet var både vanskelig og farlig. Mye av styrken lå i fagforeningenes utbygde nettverk, nasjonalt og internasjonalt, på tvers av bransjer og foreninger.

Martin Plettl (1881-1963) var leder i klesarbeiderforbundet. Han bygget opp et nettverk med agenter over hele Tyskland.

Med Gestapo i hælene, sommeren 1934, måtte han flykte ut av landet, først til Nederland, så videre til Amerika.

I USA reiste han rundt og advarte mot Hitler. Samtidig som han gjorde amerikanske kamerater oppmerksomme på hvor farlig nazismen var, samlet han inn betydelige pengebeløp til motstandsbevegelsen i hjemlandet.

Flere av de andre store fagforbundene gjorde seg også gjeldende. Lederen i metallarbeiderforbundet Heinrich Schliestedt (1883-1938), ledet en organisasjon med én million medlemmer.

I likhet med de aller fleste tyske fagforeningslederne var han aktivt med å protestere mot nazistene.

Også han ble derfor tvunget ut i eksil, til Sudet-delen av Tsjekkoslovakia.

Nettverkene i industrien disponerte produksjonsmidler til en potensiell krigsindustri, noe Schliestedt skjønte betydningen av. Dessverre døde han i en flyulykke i 1938 i det metallorganisasjonen var i ferd med å ta form. Han hadde da likevel folk til å ta over arbeidet.

Mange av de tyske regimemotstanderne var engasjert i politiske partier og organisasjoner på venstresiden. Det var ofte idealistiske mennesker, der både mannen og ektefellen kunne delta i et felles engasjement for saken.

Ulempen var selvsagt det generelle forbudet mot frie fagforeninger som nazistene innførte.

Det var også oppstått en dyp kløft mellom de Moskva-allierte kommunistene og sosialdemokratene som langt på vei hadde samarbeidet med konservative krefter i den kaotiske Weimar-republikken.

Det fantes heldigvis også samlende krefter i bevegelsen. Sosialdemokraten Hermann Liebmann (1882-1935) var innenriksminister i Sachsen. Han hadde sikret partiet makten helt til Hitlers maktovertakelse gjennom å samarbeide med kommunistene. Det resulterte i omfattende sosiale reformer, og Liebmann var en umåtelig populær politiker.

Samtidig var han redaktør i den sosialistiske avisen Leipziger Volkszeitung, som gjorde det den kunne for å advare mot nazismen. Liebmann ble tatt av SA og torturert og mishandlet i fengsel.

Minna Specht (1879-1961) kom fra en overklassefamilie. Hun gjorde seg gjeldende som feminist, sosialist, filosof og pedagog. Som leder av organisasjonen Internationaler Sozialistischer Kampfbund (ISK), appellerte hun til en samlet venstreside før valget i 1932.

Hun ble tvunget i eksil hvor hun jobbet for et demokratisk Tyskland etter krigen. Der skulle fagbevegelsen spille en nøkkelrolle, og barna skulle avlæres fra den nazistiske propagandaen.

Kommunist- og fagforeningslederen (Trykkeriarbeiderforbundet) Heinz Kapelle (1913-1941) samlet en omfattende gruppe av regimemotstandere, både sosialister og kristne, i Berlin hvor de lagde publikasjoner med advarsler mot nazismen. Kapelle kjørte rundt på sin motorsykkel på nettene for å spre budskapet. Da han ble tatt for andre gang, ble han torturert og hengt.

Motstandspersoner i fagbevegelsen hadde også forbindelser til andre deler av den tyske motstandsbevegelsen, blant annet den såkalte Kreisau-kretsen som planla attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944. Dette var et omfattende nettverk med forgreninger også til Norge.

Juristen Adam von Trott zu Solz (1909-1944) var en sosialdemokrat med bakgrunn fra en adelsfamilie som ble en av kjernemedlemmene bak attentatet som nesten lyktes. Han hadde inngående kontakter i den illegale tyske fagbevegelsen, samtidig som han hadde et særlig stort nettverk i Storbritannia.

Han var tenkt som interim utenriksminister for Tyskland etter Hitler-diktaturets fall. Også han ble tatt, torturert og hengt for sin rolle i attentatet.  

Den tyske motstanden innen fagbevegelsen har fått liten oppmerksomhet sammenlignet med motstanden i miljøer som kirken, militæret, kulturen og andre deler av borgerskapet.

Før 1990-tallet fantes en rekke mindre fragmentariske studier av fagbevegelsens motstandsarbeid i Tyskland, men tendensen var at den forsvant under den partipolitiske motstanden.

Samtidig led historien under den tyske delingen etter andre verdenskrig.

I DDR var det ingen anerkjennelse av sosialdemokratenes innsats, kun den kommunistiske delen av motstandsbevegelsen.

Med det utelukket man brorparten av bevegelsen. Tilsvarende ble den kommunistiske innsatsen i liten grad synliggjort i Vest-Tyskland, enten den var fri eller tilknyttet Moskva.

Flere nettverk og motstandspersoner ble også ulykksalig rammet av alliert bombing 1943-1945, og blant de allierte var man kanskje ikke like flinke til å skille mellom nazister og «gode tyskere».

Arbeiderbevegelsen og fagforeningenes motstand fikk uansett betydning for gjenreisingen av Tyskland etter krigen. Dette er nok også noe av årsaken til den sterke tyske demokratiske tradisjonen vi har i dag med referanse til protestene mot AfD.