Lise Sannerud

Overskriften «Fengselsbetjentene blir overkjørt av kriminalomsorgen» er etter min mening ikke i overensstemmelse med de faktiske forhold.

NFF ble naturligvis invitert til å være med i den partssammensatte arbeidsgruppen som KDI ga i oppgave å følge opp Rambøll-rapporten. Det takket NFF ja til, og de har hele veien hatt mulighet til å fremme sine synspunkter på rapporten. Det har de da også gjort, og det har vært viktige bidrag. 

Jeg ønsker å være klar på følgende: KDIs ledelse anerkjenner, på samme måte som NFF, rapportens innhold og utfordringene som kommer fram. Og som øverste leder i kriminalomsorgen er jeg takknemlig for den innsatsen alle involverte i Rambøll-gruppen har lagt ned for å følge opp rapporten. 

Arbeidsgruppen fikk, som Fredriksen skriver, i oppdrag å anbefale tiltak direkte til meg som direktør i KDI. Så skriver Fredriksen at «arbeidsgruppa må ha frie tøyler og at anbefalingene må iverksettes for at virksomheten skal ha troverdighet».

Og det er her at vi ikke er helt enige. Arbeidsgruppen har hatt full frihet til å komme med forslag om oppfølging av rapporten, noe den har gjort. Men det betyr ikke at alle forslag den kommer med kan iverksettes slik som de er fremmet. 

Som direktør for KDI har jeg ansvar for helheten i virksomheten, men også for at vi overholder de budsjettene som våre politikere tildeler oss. Det betyr at jeg, hvor dårlig jeg enn liker det, stadig må avvise gode forslag, gode innspill og gode ideer. 

Da KDIs ledelse mottok arbeidsgruppens innspill om forslag til økning i bemanning, måtte vi tilpasse dem til de presserende behovene kriminalomsorgen står overfor, samtidig som det påligger oss å gjøre det på en måte som er bærekraftig. Resultatet ble at vi endte opp med en annen fordeling av budsjettmidlene enn arbeidsgruppen anbefalte.  

Midlene ble fordelt på 15 fengsler, ikke på åtte som Rambøll-gruppen foreslo. I samråd med etatsledergruppen mente jeg at dette samlet sett var den beste løsningen, i en situasjon hvor mange enheter sliter tungt med å få hverdagen til å gå sammen.

Fredriksen beskriver dette som at «det betyr færre stillinger der hvor det trengs mest». En annen måte å si det på er at «flere av de stedene der det trengs mest, får en viss bedring i bemanningen».

I tillegg øker vi også andre steder der etatsledelsen ser at det er nødvendig. Og la det være helt klart: Jeg skulle veldig gjerne hatt mer penger, større ressurser, mer å dele ut, men det har jeg altså ikke.

NFF-nestlederen skriver videre at «ytre etat kan stille spørsmål ved om systemnivået egentlig er ansvarliggjort eller om utfordringene ved å bekjempe belastninger fremdeles er et lokalt og individuelt anliggende».

Jo, «systemnivået» er ansvarliggjort.

Det ser vi blant annet ved at KDI iverksatte kartleggingen av psykiske belastningsreaksjoner blant ansatte (Rambøll-undersøkelsen), nedsatte arbeidsgruppen som følger opp rapporten og implementerer tiltak som følger av gruppens arbeid, og ved at ulike tiltak prioriteres i budsjettene.

Samtidig må lokalt nivå bidra med oppfølging i den enkelte enhet, og det opplever jeg at de gjør, under til dels svært krevende arbeidsforhold og med begrensede ressurser. Takk til dere alle!

Så er jeg enig med Fredriksen i at det i noen tilfeller har tatt for lang tid å få besatt de nye stillingene. Dette er noe vi har stor oppmerksomhet på, og som følges nøye opp i linjen, Kampen om arbeidskraften i dagens marked er stor, og her er vi i godt selskap av nær sagt alle øvrige offentlige arbeidsgivere. 

Fredriksen tar også opp situasjonen i Hustad fengsel, og vi kan være enige om at den har vært og er krevende. Men Fredriksen tar feil når han hevder at arbeidsgiver ikke har fokus på betjentene. Dette tyder på manglende innsikt og forståelse for den situasjonen lokal arbeidsgiver står i. 

Fredriksen hevder også at fengselet skulle nedbemanne turnusen med to fengselsbetjenter, fordi den ikke var bærekraftig økonomisk. Det er ikke riktig. Pr i dag har ikke Hustad nok bemanning til å lage turnus på den ordinære bemanningsplanen som er på 33 fengselsbetjenter. Det er flere år siden de har hatt nok betjenter til å dekke turnusen.

Utfordringen med å skaffe tilstrekkelig antall fengselsbetjenter startet for fullt i 2021, da en privat barnevernsinstitusjon ble etablert i distriktet og begynte å rekruttere ansatte fra fengselet. Det har siden den gang vært gjort gjentatte forsøk på å rekruttere tilstrekkelig antall fengselsbetjenter, men så langt uten å lykkes, dessverre.

Når Hustad fikk tildelt to nye stillinger, så forholdt lokal arbeidsgiver seg til at man over tid ikke har klart å rekruttere fagutdannede betjenter, og heller ikke tilstrekkelig antall 1078-betjenter. I drøftingene ønsket derfor arbeidsgiver å lyse ut stilling for sosialkonsulent. Det er en stilling som har en viktig koordinerende rolle i tilbakeføringsarbeidet, og som kan veilede og avlaste fengselsbetjenten i deler av kontaktbetjentoppgavene. 

Den ene stillingen som sosialkonsulent fikk 26 kvalifiserte søkere. Fengselsbetjentstillingen fikk ingen kvalifiserte søkere. Lignende resultat har vi også sett i Bergen fengsel, hvor man valgte å lyse tre av de tildelte stillingene ut som sosialkonsulent og fikk 78 søkere.

Arbeidsgiver på Hustad har etter nye drøftinger besluttet at også den andre stillingen skal besettes med sosialkonsulent. Det forventes at disse to stillingene vil bidra til å redusere fengselsbetjentenes arbeidsbelastning, uten at de samtidig mister interessante kontaktbetjentoppgaver. 

Flere steder i landet er det nå utfordrende å rekruttere fengselsbetjenter. I samråd med de tillitsvalgte vil vi arbeide for å få til konstruktive og gode løsninger. Temaet ble også grundig gjennomgått på enhetsledersamlingen på Gardermoen nylig.