JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.
VENTER PÅ LØSNING: Kanalbrua i Tønsberg er eneste kjøreforbindelse mellom fastlandet og Nøtterøy og den er tungt trafikkert.  I sommerhalvåret åpnes Kanalbrua vanligvis fem ganger hver dag. Bilene må vente mens båtene passerer.

VENTER PÅ LØSNING: Kanalbrua i Tønsberg er eneste kjøreforbindelse mellom fastlandet og Nøtterøy og den er tungt trafikkert. I sommerhalvåret åpnes Kanalbrua vanligvis fem ganger hver dag. Bilene må vente mens båtene passerer.

Karl Ragnar Gjertsen via Creative Commons

Utsettelsesministeriet Norge

Det norske, politiske systemet klarer verken å få vedtatt nødvendige ting - eller å få det gjort, mener forfatter Tor Halstvedt. Prosessene rundt lyntog, ID-kort, nasjonalt nødnummer og norsk boligpolitikk er noen av eksemplene han nevner i dette essayet.
31.07.2019
10:38
31.07.2019 10:41

Nils Kjær er ikke kjent som den store demokraten i norsk litteraturhistorie. Etter 1. verdenskrig var han tilhenger av tysk revansjisme, trolig fordi han, liksom Hamsun, hadde en viss suksess med noen av sine bøker i Tyskland. Samtidig var han en glødende apologet for Mussolinis fascisme. Men også Kjær hadde sine gullkorn å komme med, slik som i komedien Det lykkelige valg hvor hovedpersonen, stortingsrepresentant Celius, syns at «på Stortinget er det godt å sitte». Like viktig i min sammenheng er følgende fyndord Kjær kom med om norske politikere, og noe som kan være en passe introduksjon til dette frilynte essayet: «Det ideelle i deres liv er dette at de ikke ventet å oppleve resultater av noen av sine anstrengelser.»
Men hva har det med dagens norske politikere å gjøre, sa du?

Kanalbrua

Jeg kan begynne med min hjemby Tønsberg, en by som de fleste andre småbyer. I 1957 sto Kanalbrua ferdig, brua som bandt Tønsberg sammen med Nøtterøy og Tjøme. Det som snart viste seg å være en hemsko med denne korte brua, var at den var så lav. Båter kom ikke forbi, og flere ganger om dagen måtte veien stenges ved å heve opp vippebrua for å slippe seilbåter og større båter ut og inn av havna.

Alt på 80-tallet, det er 35 år siden nå, var det snakk om å få en ny og bedre fastlandsforbindelse fra Nøtterøy. Dermed begynte den kommunale og den fylkeskommunale kverna saktmodig å male. I utgangspunktet var de fleste enige om at Kanalbrua ikke holdt mål, men hvordan skulle saken løses? Skulle det bygges ny bru eller tunell, hvor skulle så disse ligge, hvor skulle de nye veiene ligge, hvor mange filer skulle veien ha… Jeg har ikke tall på hvor mange alternativer som har blitt lagt fram i alle disse åra, det ene forslaget har bitt det andre forslaget i halen. Alle partier og alle ambisiøse lokalpolitikere har i hver fireårsperiode kommet med sitt spesielle forslag. Å få bygd ny fastlandsforbindelse har vært underordna, det viktigste har hele tida vært alle komiteene som har vært nedsatt; reguleringskomiteer, planleggingskomiteer, informasjonskomiteer, byggekomiteer, finansieringskomiteer, you name it.

ph

To sett med rådmenn, både i Tønsberg og på Nøtterøy, har like regelmessig som skuddårsvarselet kommet med sine innstillinger, det har høringsrunder en masse, arbeidsgrupper har vært i sving, en har skrevet temarapporter, blitt enig (og uenig) i reguleringsplaner, diskutert bypakke 1, 2 og 3, diskutert bompenger, saken har diverse ganger vært oppe i kommunestyremøter både i Tønsberg og på Nøtterøy, blitt utsatt gang på gang, like mange ganger har saken vært oppe i fylkeskommunen, for så å bli utsatt. Og blitt tatt opp igjen.

Sånn har det humpa og gått, og sånn er det fortsatt. Millionene har rent ut til planlegging uten at ett vedtak er blitt gjort, samtidig som prisen på både bru og tunell har gått rett til himmels. Etter 30-40 år står vi nå med to alternativer, en tunnelløsning og en bruløsning. De er stipulert til henholdsvis 3,8 og 5,8 milliarder.

Men saken er for n´te gang utsatt, og ikke et spadetak er planlagt. Det heter seg nå at bru/tunell skal være ferdig tidligst 2025, men ut fra erfaring virker det lite sannsynlig.

Følg oss på Facebook

Lyntog

Når en følger med i den politiske debatten, får en inntrykk av at dette med fornybar energi og å redusere forurensinga er flotte greier. Men er det sånn det virkelig er?

Hver dag går det ca. 30 fly hver vei fra Oslo til henholdsvis Bergen, Trondheim og Stavanger, fly som spyr ut CO2 i tonnevis. Fra Oslo sentrum til Bergen sentrum tar hele turen 4 timer og derover, det samme med de to andre byene. Hadde politikerne i stedet satsa på lyntog på de tre rutene, ville en brukt fornybar og billig norsk vannkraft, noe mer miljøvennlig kan en ikke tenke seg, CO2 utslippene ville vært null, og turen fra sentrum til sentrum ville gått mye fortere, ca. 2,5 t til Bergen, og litt mer til Stavanger og Trondheim. Turen ville altså i tillegg tatt mye kortere tid.

ph

Uavhengige konsulenter har flere ganger kommet med rapporter om at en innvestering i lyntog vil være regningssvarende, men til ingen nytte, politikerne skrur igjen pengekrana, utsetter saken gang på gang, vil ha oss til å tro at vi som har verdens største fond på ni tusen milliarder kroner og er verdens rikeste land per capita, vi har ikke råd.

En dag vil toglinjene og høyhastighetstogene komme, det vil skje som en naturnødvendighet, trolig på privat basis, bare at da vil de siste tiders Celiuser sørga for at prosjektene vil koste astronomisk mye mer enn om en hadde vedtatt må bygge disse toglinjene 40 år tidligere. Disse utsettelsesmenneskene som mener de er så helt usedvanlig sparsomme, vil ha sløst noe uhorvelig med midler, midlene som tilhører det norske folk.

Motorvei

Det samme gjelder også motorveiforbindelse mellom Oslo og de tre byene, også dette vil komme en dag. I tillegg til at reisetida blir mye mindre med moderne motorveier, så vil det bli færre ulykker. All erfaring tilsier også at bygging av motorveier fører til økonomisk framgang i områdene rundt veien.

Utsettelsespolitikerne skjuler seg bak miljøhensyn. Sammen med miljøaktivister prøver de å få det til at å kjøre med bil er syndig, noe det også vil være i all framtida. En får inntrykk av at i vårt langstrakte land skal vi farte rundt med hest og kjerre, om ikke en lekker tandemsykkel!

Men selv om en er enig i at eksos har vært et stort problem tidligere, og delvis er det ennå, så trenger en ikke være spåmann for å si at bilen er kommet for å bli. Snart vil det komme batteridrevne biler som kan kjøre mellom 800 og 1000 km uten å lade opp, de nye batteriene vil kunne lades på ett minutt og batteriene vil være mye billigere enn de nåværende.

ph

Kanskje vil en i framtida klare å fjerne CO2 utslippet, jeg har lest at en kan fylle CO2 i tomme oljebrønner 3000 meter under havflata. Ellers er det utviklet teknikk som ved hjelp av aminer og ammoniakk alt nå kan redusere CO2 utslippet med 80 %, og dette er en teknologi som stadig utvikles.

Bilen vil overleve, til det trenger vi raske, trafikksikre motorveier.

Alt i 1975 vedtok Stortinget å bygge ny stamvei fra Oslo til Bergen. Da ville kostnadene vært på rundt 100 millioner etter hva jeg husker. Nylig så jeg en kalkyle på ny E 134 på 30 milliarder. Når politikerne er ferdig med å utette motorveibygging, vil kostnadene kanskje beløpe seg til 100 milliarder, hvem skal vi da stille til ansvar for disse forferdelige sløseriene?

Blir det et bedre resultat om en utsetter avgjørelser?

Det hevdes at hvert «prosjekt» i allmennhetens tjeneste må gås grundig gjennom, det må forberedes og utredes minutiøst om resultatet skal bli skikkelig. «Ting tar tid,» som politikerne ynder å si. Men er det sant?

Gardermoen

Er det sant at de hundrevis av skyskrapere som er bygd i Kina de siste åra, de tusenvis av kilometere med lyntog, i løpet av kort tid vil ramle sammen på grunn av dårlig planlegging? Valget av Gardermoen som hovedflyplass er etter min mening kroneksempelet på at så ikke er tilfellet.

Alt tidlig på 70-tallet var de fleste enige i at Fornebu ikke kunne fortsette å være hovedflyplass på Østlandet, rullebanen var for kort, og kapasiteten var sprengt. Likevel sto ikke den nye flyplassen på Gardermoen klar før i oktober 1998, det tok altså 25 år med planlegging. Alternativene til Gardermoen var lenge Hobøl og Hurum. Det som etter sigende avgjorde beslutningen som ble tatt, var en mystisk værrapport som ville ha det til at det er mye mindre tåke på Gardermoen enn på Hurum. Noe som alle lokalkjente visste var noe vås.

Ut fra sunn fornuft, men også ut fra et miljøperspektiv, ville det beste ha vært å velge en plassering som lå mest mulig i sentrum for der hovedtyngden av passasjerene bor. For passasjerer fra Vestfold, Telemark, Buskerud, Østfold, Oslo og deler av Akershus ville Hurum overlegent vært det gunstigste, med den tilleggsinvesteringen å bygge ny vei og bru over Drammensvassdraget for trafikk sørfra.

ph

Også for det svenske omlandet ville Hurum vært best. Kun for deler av Oppland, Hedmark og Akershus ville Gardermoen vært et bedre alternativ, men her bor det mye færre folk. Disse ville uansett fått beholde Gardermoen som regionflyplass, på samme måte som Torp er det for Vestfold og Telemark i dag.

Jeg skulle gjerne sett utregna hvor mange millioner kilometer som vi bilister har kjørt ekstra fordi politikerne anla hovedflyplassen helt i utkanten av det området flyplassen skulle dekke, og hvor mange tonn med CO2 som er sluppet ut i utrengsmål både fra bil og fly?

Gardermoen er en fin flyplass, men det ville også Hurum blitt. Det var en gedigen fadese, både miljømessig og økonomisk, å legge hovedflyplassen til Gardermoen. Den lange planleggingsperioden hjalp ikke det minste.

Er det noen som styrer?

Som en vanlig borger i dette landet, er dette spørsmålet betimelig. For det kan synes som det ikke er det. Jeg kan ta noen eksempler. Jeg jobba 19 år i Posten, der var det vår oppgave å få brakt brev og pakker fram til alle som bor i dette grisgrendte landet. Men noe som gjorde - og gjør - denne jobben vanskelig, er at det er ca. 160.000 personer som ikke har en vanlig postadresse, kun det som kalles en matrikkeladresse. Det vil si at postadressen deres er et navn, foruten et firesifret postnummer og et stedsnavn, men uten gateadresse. Dette kommer av at verken de kommunale eller statlige myndighetene har forsmådd å sette navn på veien eller stedet der disse menneskene bor. Dette er ellers ikke bare et problem for Posten, men også for taxisjåfører, utrykningspersonell, eller når vi som privatpersoner skal prøve å finne fram til en med matrikkeladresse på GPS. Etter sigende jobber Kartverket med å ordne dette, men i de 19 åra jeg jobba i Posten skjedde ikke noe, og jeg har ikke inntrykk av at det vil gjøre det med det første heller. En oppgave som burde vært ordnet med for tiår siden.

ID-kort for norske statsborgere

Men ikke nok med dette. Alt i 2007 kom det første forslaget om å gi hver norsk statsborger et ID kort. Alle har jo ikke førerkort eller kontokort med bilde, så et ID-kort vil gjøre det lettere for mange, ikke minst for pensjonister. Men ingen har sett snurten av dette kortet, og det siste jeg hørte var at saken er utsatt. Og ingen har tydeligvis ansvar for at ingenting skjer.

Jeg kunne fortsette lenge med slike saker, men la meg nevne en til. Annet hvert år samles i begynnelsen av september en rekke mennesker, valgmedarbeidere kallet, en sein kveld for å telle opp valgsedler. Dette skjer etter hva jeg forstår på den gamle metoden, hvor en spytter på fingrene og teller i vei. Men sånn er det ikke i de fleste siviliserte land. For mens valgresultatet der er klar en times tid etter at valglokalene er stengt, en leser valgsedlene elektronisk, så kan vi i Norge oppleve å vente både en og to dager før vi får det endelige resultatet.

Det stat og kommune derimot er særdeles flink til, det er å sløse bort penger på konsulenter og byråkrati - og ved å utsette ting som må gjøres, jeg tenker på slikt som å holde ved like skoler og offentlige bygninger, holde veiene i stand, vedlikeholde og forbedre vann- og kloakkrør… En tenker åpenbart at dette ordner seg nok av seg sjæl.

Sløsing - og ingen ansvarlige

Så var det dette med sløsing. Mange av oss oppe i åra husker bygginga av de nye lokalene til Norges bank, overskridelsen i forhold til budsjett lød til slutt på ca. 3 milliarder, det tilsvarer 7 milliarder med dagens pengeverdi. Jeg husker Skånland & co ikke prissatte tomta i budsjettanslaget, en av landets dyreste tomter, men ingen fikk på pelsen for den gigantiske overskridelsen.

Nylig hadde vi saken med bygging av nytt post- og varemottak under Stortinget. Budsjettet lød på 1,1 milliard, men det siste anslaget lød på 2,3 milliarder, altså 1,2 milliarder over budsjett. Stortingspresident Olemic Thommessen måtte gå av, men fortsatte som Høyres stortingsrepresentant for Oppland, noe som neppe kan kalles en stor straff.

Dette pengesløseriet, som skjer uten at noen stilles til ansvar, er blitt til en vane. Nylig kom det fram at NAV sølte bort 700 millioner på datakluss. Det er en gigantisk sum, men ingen var ansvarlig. Ellers har det stått saker i avisene om Altinn, om Ruter (de som har ansvar for kollektivtrafikken i Oslo og Akershus), om Oslo universitetssykehus og om Politiet, alle disse stedene gikk det skeis med både dataprogrammer og mye annet, millionene ruller lett og alle ansvarlige bedyrer at det dreier seg om uforutsette ting, leverandører som ikke leverer, produksjonsvanskeligheter, ting de naturligvis ikke kan stå ansvarlige for.

Det er naturlig å tenke seg at oppgaven til stortingspolitikere og kommunale politikere er å vedta at nødvendige ting blir gjort, og at det er regjeringas oppgave å regjere. Sørge for at folks forskjellige behov blir tilfredsstilt, at næringslivets behov for en smidig infrastruktur og rammebetingelser blir tatt hensyn, at skole, høyere utdannelse og forskning blir tatt hånd om osv. Men så er ikke tilfelle, jfr. Celius.

Det som kan synes som definisjonen på en norsk politiker, er en som utsetter ting, som sørger for at vedtak overprøves, og som hyler i harnisk om noen er så frekke at de vil røre de ni tusen milliarder kronene vi har på bok. Vi snakker om styringsvegring, men ikke om utsettelsesmani. Eller sløvhet.

22. juli-komiteen

Det som skjedde etter terroraksjonen mot regjeringsbygget og Utøya er et lite eksempel. Utgangspunktet var at politifolka som skulle ut på Utøya for å redde livet til alle ungdommene, dro av gårde i en liten oppblåsbar sak med påhengsmotor. I tillegg pakka de alt for mange politifolk opp i den vesle balja. I tillegg til diverse utsettelser ved å få tak i båt, bli enige om hvor en skulle dra ut fra, så holdt det på å bli ei stor drukningsulykke - i stedet for heltemodige redningsmenn i full fres for å redde ungdommene. Så etter mye akkedering oppnevnte man en statlig komite som skulle oppsummere lærdommene etter terroraksjonen, den såkalte 22. juli-komiteen. Komiteen la fram 14 punkter, som bl.a. tok opp samhandling mellom politi og forsvar, et nytt nasjonalt nødnummer, krav om kortere responstid ved terror- og katastrofesituasjoner og flere helikoptre til basen på Rygge. Men til dags dato er omtrent ingenting av det som ble foreslått blitt gjennomført.

Det stat og kommune derimot er særdeles flink til, det er å sløse bort penger på konsulenter og byråkrati - og ved å utsette ting som må gjøres.

Retten til å bo

«Enhver har rett til å eie eiendom, alene eller sammen med andre,» heter det i § 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Men hvilken mulighet har en til å eie sin egen leilighet, når en må betale 3 millioner for et krypinn på 20 m2, og en er ringevikar eller jobber i et bemanningsbyrå?

Det virker som hele poenget med norsk boligpolitikk, er at boligen skal bli så dyr som mulig. OBOS og borettslagsbevegelsen var det siste sosialdemokratiske smutthullet som var igjen i Norge, nå er nekrolog skrevet for denne folkebevegelsen, nå er det bare penga som rår der også. Selve kjøpeprosessen ved boligsalg er designa så snedig, at den kun er til for å pirre griskheten og begjæret i enhver boligeier. Til entreprenørers, bankers og eiendomsmegleres dyptfølte glede. En skal i løpet av en visning som kanskje tar 15 minutter, toppen en halv time, bestemme noe som kan bli avgjørende for hele livet. Det arrangeres hyperkorte budrunder, en har bare en time til å bestemme seg, en får lukte på fristelsens rus, og mange fristes til fattigfant.

Sist måned økte boligprisene med 0,5 %. På 10 år har boligprisene økt med rundt 70 %, nå nærmer boligutgiftene seg 50 % av gjennomsnitt nordmanns bruttoinntekt. Det er spådd at renta vil gå opp. En trenger ikke være spesielt genial for å se at sjansene for boligkrakk stadig øker, når eller om så vil skje vil avhenge av om hvorvidt arbeidsledigheten vil øke eller ei. Jeg er blitt fortalt at fortjenesten i bygningsbransjen er blant de største i alle bransjer, opp mot 40 %. Et annet sted leste jeg at byggeprisen i gjennomsnitt er på 30/35.000 kr pr m2, mens salgsprisen tilsvarende er på 100.000 kr.

Så er spørsmålet hva de politiske myndighetene har gjort for å kjøle ned et overoppheta boligmarked, skape en salgssituasjon hvor kjøperen får tid til å tenke seg om, og i hvilken utstrekning kommunene, private utbyggere, OBOS o.s.v. går inn for å bygge rimelige boliger? Eller om de gjør noe for å etablere kommunale utleieboliger slik som i Sverige? Svaret på spørsmålet er INGENTING. Mammon er eneste deltager i boligspillet.

Klasseforskjellene øker

På slutten av 60-tallet var det mye snakk om studentboom og studentopprør. Arbeiderungdommer fikk seg utdannelse, klasseforskjellene blei redusert. Dette var en gammel sosialistisk drøm. Fra og med Parisopptøyene i 1968 gjorde studentene opprør med et autoritært professorvelde, da ble det en stund populært blant studenter med middelklasseforeldre å solidarisere seg med arbeiderklassen. Men på sikt ble resultatet av studentopprøret helt annerledes enn som så. I dag ser vi en akademisk middelklasse som er mangedoblet, samtidig som deres selvbevissthet har økt tilsvarende. Mens derimot drømmen om at arbeiderklassebarn skal ta seg høyere utdannelse, har falt i grus. Nå er det færre fra arbeiderklassen som utdanner seg. Middelklassens radikalisme er forlatt, nå er det karriere og penger som gjelder.

Tannhelse

I mine yngre dager var det ikke regninga jeg grudde meg mest til når jeg gikk til tannlegen, men boringa. I dag er det ikke det, det er tannlegeregninga jeg gruer meg til. Jeg har lest at 14 % av befolkningen ikke har gått til tannlege de to siste åra. Noen har nok tannlegeskrekk, og noen vurderer vel at de ikke har behov for tannsjekk, men de fleste av de 14 % har ikke råd.

Hvorfor har vi ikke gratis tannlege i Norge? Vi var på vei dit, men så kom 1. verdenskrig

Det er vanlig at tannleger med privatpraksis tjener rundt 1,5 million. I alle år har tannhelse skilt ut fra vanlig helse, folk må betale alt sjøl. Før var det satt en maksimumspris, men det er forlatt. Alt er overlatt til «den frie konkurranse». Men hva er fellesskapets interesser her? Jo, det burde være at alle har råd til å gå til tannlege, at tannhelsa faller inn som en del av det vanlige helsestellet med en grense for frikort. Det burde vært en selvfølge at politikerne her støtta allmenn tannhelse.

Rettshjelp

En gruppe studenter som ofte var ganske radikale og arbeidervennlige på 60- og 70-tallet, var jusstudentene. Men i dag er dette en saga blott, advokatene vet virkelig å ta seg betalt. En radikal advokat jeg kjenner tok seg 5000 kr timen. Dette får konsekvenser. Om en vanlig arbeider, eller pensjonist, opplever at det er begått en urett mot ham, så vil mange av oss ikke ha råd til å søke hjelp hos en jurist. Men om en mann derimot dreper en annen, da kan han velge blant de beste jurister som er å oppdrive.

Noen fagforeninger gir tilbud om advokathjelp som en del av kontingenten, men det gjelder etter hva jeg skjønner kun en konsultasjon eller to. Før hadde Fri Rettshjelp et visst nedslagsfelt, men etter hvert er grensa for å få Fri Rettshjelp reelt sett gått ned. En enslig kan ikke ha høyere inntekt enn kr 246.000 i året, for et par er beløpet kr 369.000.

Det er grunn til å minne om at studier i Norge er gratis. I USA koster det ca. 250.000 i året å gå på et universitet, på Harvard hele 500.000. Da er riktignok kost og losji medregna, det må norske studenter betale selv, og i tillegg kommer studiebøkene. Men på den andre side er borteboerstipendiet ganske sjenerøst, kr. 4.437 pr. måned. Derfor mener jeg at argumentet med at akademikere har så høy studiegjeld skal være en god nok begrunnelse for de høye honorarene de tar, og slett ikke for de stadig økende klasseforskjellene mellom arbeiderklassen og den akademiske middelklassen.

Det er politikernes ansvar å sørge for at ikke ulikhetene og klasseforskjellene blir større, noe ingen av dem har vært i nærheten av å ville gjøre noe med. De er mest opptatt av å øke sine egne privilegier.

Pengene fins

For meg er det vanskelig å skjønne at voksne folk kan mene at i framtida skal ingen i Norge jobbe lenger, ikke betale skatt, men leve på staten, det må jo være denne tanken som ligger bak at vi ikke skal røre Oljefondet utover de 3 % som handlingsregelen tillater.

Men naturligvis skal folk jobbe og betale skatt også i framtida. Å bruke av Oljefondet til logistikk, eller framtidig virksomhet er ingen eventyrpolitikk, i stedet burde det sees på som det faktisk er; nødvendige investeringer for framtidige generasjoner.

Men vi trenger ikke i noen særlig grad spise av Oljefondet for å få gjort det som det er påkrevd å gjøre i samfunnet vårt akkurat nå: prioritere fellesskapet, øke bevilgningene til eldreomsorg, bedre helsevesenet, få modernisert vei- og togforbindelse, intensivere forskning, bruke tid og penger på å få arbeidsledig ungdom ut i arbeid, nedlegge NAV, i stedet opprette nye organisasjoner som er grunnlag på respektere folk og så videre.

For å få frigjort de nødvendige midler, kan vi umiddelbart trekke tilbake den skatteletten på 25 milliarder de rikeste sutra seg til, uten at denne svimlende summen har skapt en eneste arbeidsplass. Videre kan vi begynne å beskatte de multinasjonale selskapene som Google, facebook, Amazon, Apple og andre mye hardere.

Nylig leste jeg at nordmenn har 76 milliarder gjemt ulovlig i skatteparadis, det må sørges for at disse betaler skatt av dem til Norge. Vi kan slutte med ordningen som gjør at spekulanter kan trekke renter fra på skatten, her kan det tjenes inn milliarder, slikt skattetrekk burde bare gis til huskjøp opp til en viss sum.

Vi kan med hard hånd gå gjennom lønninger og privilegier til politikere, statlige og kommunale leder. I tillegg må vi få et system med mer direkte demokrati. Demokrati betyr jo folkestyre, hvor politikere må stå til ansvar med det de gjør – og ikke gjør.

Hvordan vi skal gjøre dette er viktig diskusjon, det er fortvila at så få er opptatt av dette spørsmålet. Men viktigst av alt; utsettelsesministeriet må opphøre, det må stilles krav til politikerne at de skal gjøre det samfunnet krever, Celius´ene må vekk.

Var dette interessant? Vil du dele den med noen andre?
31.07.2019
10:38
31.07.2019 10:41