Ståle Dokken

May-Wencke delte en liste med regjeringstiltak (billigere barnehager, etc.) på Facebook:

«…se hva regjeringen HAR gjort, ikke bare gnål om hva de ikke har gjort og så tro at Sylvi har svaret.»

Finn Amund svarte at lista oppsummerte hvorfor han ikke ville stemme Ap. Den sa ikke noe om hvordan vi skulle få konkurransedyktige betingelser for bedriftene, skaffe kapital og fremme innovasjon.

«Med Oljefondet i ryggen sponser politikerne alle mulige tiltak og vi blir alle litt fattigere hver dag…»

May-Wencke pekte på ting som er gjort. Finn Amund på ting han vil ha gjort. Begge deler er viktig når velgere tar sine valg.

Vi skal samles til 50 års avgangsfest fra skolen i høst og jeg fikk lyst til å bidra med noen perspektiver på tida vi har levd.

De som styrte Norge da vi gikk på ungdomsskolen er, uhøytidelig og tidvis usedvanlig vakkert, portrettert i NRKs «MAKTA».

Bratteli, Steen og Nordli hadde imidlertid større makter å forholde seg til. OPEC-landene firedoblet oljeprisen i 1973. Industrilandene måtte kutte  budsjettene for å få råd til å kjøpe olje. Alle fikk massearbeidsløshet.

Norge unngikk det. Vi lånte for å holde hjula i gang. Som framtidig oljenasjon fikk vi gode lånevilkår. Med prestestyret i Iran i 1979 sank produksjonen, Prisene ble på ny doblet. Industri og skipsfart sleit. I løpet av et ti-år forsvant nær 100 000 industriarbeidsplasser.

Samtidig ble Norge oljeprodusent. I tråd med Einar Gerhardsens linje skulle verdiene komme folket til gode. Carl I. Hagens forslag (1975) om å selge Statfjord-feltet for 10 milliarder kroner, ble nedstemt. Statfjord har siden tjent inn over 1600 milliarder og driver fortsatt.  

Jens Evensens internasjonale diplomati ledet til et nytt havrettsregime, som ga kyststatene råderett over 200 nautiske mil.

Inn mot 80-åra kom høyrebølgen. Kåre Willoch ble statsminister i 1981, det året vi fikk våre første oljeinntekter. Han gjorde en klok ting ved å nedbetale fem statslån. Og en fatal feil ved å oppheve kredittreguleringen.

Ifølge ny-liberale ideer, skulle markedet styre seg selv. Bankene fikk låne ut så mye de ville, samtidig som opp mot 70 prosent av rentekostnadene kunne trekkes av på skatten.

Resultatet var at lånefinansierte virksomheter poppet opp. Grundere dro til Geilo på «kick-off» og la planer for ei lys framtid. Bankene var redde for å miste markedsandeler og pushet lån på kundene.

Mange lånte altfor mye. Innen 1985 var norsk økonomi i sterk ubalanse. Så (vinteren 85/86), slapp Saudi Arabia mye olje til markedene. Oljeprisen sank fra 28 til 14 dollar og krisa var et faktum for vår unge oljenasjon.

Våren 1986 strammet Gro inn for å rette opp situasjonen. Rentefradraget ble begrenset og statsfinansene gradvis bedret. Men konkurser fra løst funderte virksomheter i jappetida ga stor arbeidsløshet.  

Bankene tok ikke hintet. De lånte ut til de var på konkursens rand. Staten reddet dem. Boligrentene var da oppe i 16-17 prosent. Konkurranseevnen var elendig og stabiliteten i økonomien alvorlig truet.

Solidaritetsalternativet (1992-1997) ble en felles vei ut av uføret. LO dempet lønnskravene og næringslivet investerte i bedriftene. Regjeringen kjørte på med jobbtiltak og utdanning. Solidaritetsalternativet innledet en vekstperiode for Norge, som varte cirka 20 år.    

I 1996 ble Oljefondet opprettet. I 2001 lagde Jens en regel for bruken av det. Vi sparer pengene og bruker bare en liten andel (nå maks tre prosent) av verdien hvert år.

Lærdommene fra jappetid og bankkrise ble tatt seriøst. Når finanskrisa som startet i USA i 2008 slo inn, var norske banker og statsfinanser solide. Næringslivet eksporterte godt. Vår kortvarige lavkonjunktur var småtteri sammenlignet med problemene andre land fikk.  

Etter invasjonen av Ukraina i 2022, kunne Norge kunne bidra mye til landets forsvarskamp og avhjelpe de absurde strømprisene som fulgte - innenfor handlingsregelen.

Langsiktig nøkternhet har gitt oss verdens største statlige fond. Mens Norge tradisjonelt har blitt hørt i mellomstatlige fora, blir vi nå også lyttet til i internasjonale selskaper hvor vi er medeiere.  

Det hevdes iblant at rikdommen skyldes flaks, fordi vi fant olje. Men Saudi Arabia, Libya, UAE, Venezuela med flere har mer olje/gass per innbygger, uten at befolkningene har levekår og livsutsikter som hos oss.

Vi tilhører gruppen av de en prosent rikeste i verden. Velstanden er godt fordelt. Dette har mer med politikk enn flaks å gjøre.

Nå skjer det mye fælt rundt oss. Ukraina kjemper på tredje året i Putins bomberegn og lidelsene i Palestina er ubeskrivelige. Indirekte rammer det alle. USAs nye «politikk», hvor andre skal finansiere nednedbetaling av deres gjeld med tollavgifter, svekker verdenshandelen.

Demokratiet som styreform er truet.

Norge har på sin side bygget opp et godt grunnlag for å løse problemer, utvikle samfunnet og bidra i verden. Det må være verdt en klassefest. Og viktig å hegne om.