Jo Moen Bredeveien/Dagsavisen

Vår norske misnøyes vinter står for døra. Strømmen blir dyrere og dyrere, og vi snakker i fullt alvor om fare for rasjonering. På lengre sikt mumles det om avindustrialiseringen av Europa. Det er alvor nå.

Det trenger ikke gå helt galt, men da må vi gjøre mye riktig framover. Et første skritt er å innrømme at situasjonen er ute av kontroll, og at feil er begått. At handling har konsekvens. Det sitter langt inne hos mange, men det har da kommet noen erkjennelser den siste tiden.

I forrige uke fastslo statsråd Ola Borten Moe at ingen norsk politiker ville skrevet under på strømkabelavtalene med Storbritannia og Tyskland gitt det vi nå vet. Borten Moe var olje- og energiminister i Stoltenberg-regjeringen da avtalene med Storbritannia og Tyskland som la grunnlaget for utbyggingen av utenlandskablene vi krangler om i dag, ble skrevet under i 2012.

«Shit in, shit out», sa Borten Moe på Dagsnytt 18 i et forsøk på å forklare hvorfor modellene som ble lagt til grunn for de to omdiskuterte kablene bommet så voldsomt. Strømprisene skulle øke marginalt, med noen få øre, het det. Fasit i begynnelsen av august 2022 er at prisen har økt med flere hundre øre for oss som bor sør for Dovre og enda mer helt i sør – og truer med å rive med seg vanlige nordmenns privatøkonomi, bedrifters livsgrunnlag og limet som holder samfunnet vårt samlet.

Vi gjør trolig klokt i å lytte til dem som innrømmer feil i denne saken. Mer enn vi lytter til dem som fortsatt klamrer seg til at «dagens ordninger har tjent oss godt» og mener at det ikke finnes alternativ.

Dagens ordninger er nemlig noe helt annet enn det som har tjent oss godt. Tyskerne har avviklet store deler av kjernekraften sin, for eksempel, og britene har kuttet i sin produksjon. Stabile energikilder er byttet ut med ustabil vind- og solkraft – og med Vladimir Putin.

Det kunne selvsagt være formildende for dem som besluttet at vi skulle knytte oss tettere til disse markedene – men er det ikke. Det var nemlig kjent allerede den gangen at tyskerne skulle avvikle atomkraften sin. Likevel var det knapt andre enn forbundet Industri Energi, en finansmilliardær og en tidligere informasjonssjef i Statoil pluss noen «bakstreverske» aktører til venstre som advarte mot de nye kablene.

De ble ikke hørt. Norge skulle nemlig bli «Europas grønne batteri». Det er ikke så mange politikere som snakker på den måten i dag. Nå er mange av dem tatt på senga av konsekvensene av sine egne avgjørelser og peker på ulike årsaker til at de ikke nødvendigvis har tatt feil, det er bare verden som har endret seg.

Verden endrer seg jo. Men i bunn og grunn er det bare en ting som er grunnleggende annerledes nå enn den gangen vi skulle bli hele Europas batteri: den russiske okkupasjonen av Ukraina. Den har gitt høyere gasspris i Europa. Det er mulig å forstå at et slikt scenario ikke ble plukket opp av modellene som ble lagt til grunn da vi knyttet oss tettere til et kaotisk energimarked i Europa. Men det er vel også mulig å hevde at det kanskje ikke var særlig smart å satse på Vladimir Putin som en stabil leverandør av gass til Europa?

For å si det sånn: Donald Trump så hvor dette bar lenge før våre nasjonale politikere.

Det er sant at vi ifølge planen skulle ha produsert mer vindkraft i dag enn det vi faktisk gjør. Men det er et politisk ansvar: Mangelen på konsesjonsregler og reguleringer la grunnlaget for voldsomme protester mot vindkraftprosjekt landet over, og den storstilte utbyggingen ble satt på vent. Kablene til utlandet kom likevel, og nå advarer Statnett om et mulig kraftunderskudd i Norge i 2026. Altså om fire år.

Samtidig er det fortsatt politisk flertall for elektrifiseringen av norsk sokkel. Vi sender nå strøm tilsvarende forbruket til mer enn 50.000 husholdninger i Norge til sokkelen. I løpet av høsten skal vi sende enda mer. Mens vannmagasinene er faretruende tomme, eksporten til utlandet fortsetter og vi snakker om strømrasjonering til vinteren.

Situasjonen i energistormakten Norge er i ulage, for å si det med små ord.

Og den blir ikke bedre av at folket er rasende. Tilliten til politikerne er tynnslitt i faretruende store deler av befolkningen. Strømstøtten til private boliger hjelper noe – men å gjøre oss alle avhengige av almisser fra staten skjuler ikke de underliggende svakhetene i vårt nye system.

Nå lever vi med konsekvensene av politiske valg og uheldige omstendigheter. Og det lyser rødt omtrent alle andre steder enn i regjeringsapparatet, og hos Høyre. Noen vil hasteinnkalle Stortinget. LO-forbund og NHO og ordførere så vel som veteraner i Arbeiderpartiet etterlyser grep, og Senterpartiets stortingsgruppe krever stans i strømeksporten. Sp-veteran Lundteigen gir partiets statsråder frist til mandag førstkommende med lansere løsninger. 615.000 nordmenn er med i Facebook-gruppa «Vi som krever billigere strøm».

Midt oppe i denne strømmen av elendighet har regjeringen nedsatt en energikommisjon som skal vurdere hele feltet. Den kommisjonen har en stor oppgave. Den må finne løsninger som ikke tar knekken på din og min privatøkonomi, ikke øker inflasjonen, berger norske bedrifter og sørger for at det fortsatt finnes grunnlag for kraftkrevende industri i Norge. Den må finne grep for å utligne prisen over hele landet, og alt dette uten å tråkke våre handelspartnere i Europa på tærne. For å nevne noe.

Alt dette på en gang. Og alt må være på plass før jul.

«Er det virkelig ingen som tenker over konsekvensene av den energi­politikken de vedtar?», spurte en kommentator i Stavanger Aftenblad tidligere i sommer.

Si det. Regjeringen lover i det minste at den «følger nøye med» på dem.