Jo Moen Bredeveien, journalist i Dagsavisen

I barneboka «Norgeshistorien på 1-2-3» som jeg leser for mine små om dagen, står det at Norge var et fattig land helt til vi fant olje for rundt femti år siden. «Nå ble vi plutselig det rikeste landet». Og det var jo «flaks for oss!»

Dette er tilsynelatende favorittboka til næringsminister Iselin Nybø (V). Dessverre for alle oss andre.

Selvsagt har vi vært heldige. Oljen i Nordsjøen var en gave. Men det finnes nok av eksempler på land som har gått til grunne av slike funn. Vi var et rikt land før vi fant oljen, og vi ble enda rikere etterpå. På grunn av politikk. Fordi vi gjorde veldig mye rett.

Det har våre politikere glemt, i alle fall de som styrer landet nå. I alle fall Iselin Nybø. Det vil koste oss dyrt om ikke Nybø snart plukker opp en bok om vår moderne historie. For voksne.

Kommentar: «Norske journalister kjemper hver dag hardt for sine middelklasseverdier»

Sommeren 1971 la industridepartementet fram «de ti oljebud». Det er ikke hver dag du hører snakk om disse budene, til tross for at det er snakk om grunnlaget for det moderne Norge. For vår «flaks».

Det første budet lyder: «Nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel». Det tredje budet sier at oljefunnet skal gi grunnlag for ny næringsvirksomhet, det sjette at ilandføringen av olje skal skje til Norge. Det åttende budet skisserer et statlig oljeselskap.

Danmark fant olje omtrent samtidig som oss. Vårt naboland lot internasjonale operatører hente ut oljen på sokkelen. Har du hørt snakk om det danske oljeeventyret? Vi, derimot, la de ti bud til grunn. Om du skriver oljefondet.no i nettleseren din kan du se noe av resultatet: I skrivende stund har vi, det norske folk, 11.028.635.456.820 norske kroner i felles formue.

Vi har også en velstående befolkning, muskler til å holde oss flytende under kriser og flotte, offentlige bygg som vil stå som monumenter over oljealderen. Dette er ikke flaks. Det er å spille sin gode hånd på en fornuftig måte.

Kommentar: «Tradisjonen Senterpartiet skriver seg inn i, har pleid å gi voldsomt kraft i vår politiske historie»

Ville vi ha gjort det samme om vi fant olje nå? Spør hvem som helst, og de vil si ja. Fra venstre til høyre i politikken. Også i Venstre og Høyre vil de late som om den aktive staten og en skatt på 78 prosent er i tråd med deres politiske grunnsyn. Mange med hjertet til høyre farter gjerne rundt i verden for å skryte av «den norske modellen» som har sørget for at vi klarte å bli rike av oljen – på lang sikt, og sammen.

Vi trenger ikke lete opp gamle diskusjoner i Stortinget for å se hva disse kreftene egentlig mener. Det holder å se til Rogaland akkurat nå.

Det ligger mineraler for 2.500 milliarder kroner i det norske jordsmonnet. Minst, og trolig mye mer. Bare i Helleland i Rogaland har selskapet Norge Mining – som slett ikke er norsk, men eid av utenlandske investorer – gjort funn av apatitt, magnetitt, vanadium og titan for mange ganger mer enn 300 milliarder kroner. Dette er såkalte sjeldne mineraler som er helt nødvendige for det grønne skiftet vi står foran.

Ordføreren i bygda etterlyser interesse fra hovedstaden – funnet er altfor stort til at kommunen kan håndtere det selv. Og hva sier næringsminister Nybø? Som kommer fra oljefylket Rogaland og er del av et regjeringskollegium der mange kaller seg oljeunge, og som derfor bedre enn de fleste burde skjønne hva nasjonal kontroll, et statlig operatørselskap og høyt skattetrykk betyr for forvaltningen av naturressurser?

Som representerer det en gang stolte partiet Venstre, som sørget for at grunnrente og nasjonalt eierskap ble en del av vår tradisjon?

«Det er ikke aktuelt å gå inn for statlig eierskap», sier Nybø. Selvsagt.

Hun er ikke bekymret for at inntektene skal gå til utenlandske krefter: «I denne næringen som i andre er det private aktører som er utgangspunktet for industrien».

Hun vil heller ikke sørge for et skatteregime som gjør at verdiene blir her i landet. Selvsagt ikke.

Nybø skyver et offentlig utvalg som skal se på mineralloven foran seg. Vi hører trolig ikke fra utvalget før etter valget i høst. Da har vi forhåpentligvis andre krefter på plass i regjeringslokalene.

Rødt, SV og Arbeiderpartiet har alle utviklet langt mer offensiv politikk på området, og tar blant annet til orde for et statlig mineralselskap. Senterpartiet ønsket seg et slikt selskap allerede for 10 år siden.

Kommentar: «Når krisen er over, må det strammes inn. Det er ofte lettere sagt enn gjort»

Regjeringens mangel på visjoner er ille nok. Enda verre er det at Iselin Nybø, vår næringsminister i en kritisk tid da solen er i ferd med å senke seg over oljebransjen og verden skriker etter nye energiformer som ikke bidrar til klimaforandringer, enten er historieløs eller ideologisk forblindet – eller begge deler.

Tilgangen til mineraler er såpass kritisk at Kinas store leder Deng Xiaoping skal ha sagt at «mineralene skal bli for Kina det oljen er for Saudi-Arabia». Det er likevel liten grunn til å håpe at mineraler vil gi den eventyrlige avkastningen som oljen har gitt oss. Maken til superprofitt finnes knapt i andre bransjer.

Selv om mineralnæringen ikke blir den nye oljå, som de sier i Nybøs hjemfylke, er det ingen grunn til å behandle den annerledes enn oljen. Vi har hatt eventyrlig suksess med å forvalte våre naturressurser til beste for fellesskapet. Det er en suksess Nybø ikke forstår. Ikke hun, og ikke resten av regjeringen.

Det avslører ikke bare pinlige hull i forståelsen av samfunnet de er satt til å lede. Det er direkte farlig for nasjonens framtid.