Raymond Johansen (Ap),

Det er sjelden jeg har blitt tillagt så mange meninger jeg ikke har, som det Stine Westrum i Fagforbundet gjør i et innlegg på frifagbevegelse.no.

Ifølge Westrum vil jeg gjøre livet vanskeligere mot de som får ytelser fra NAV, i tillegg håner jeg de som er rammet av sykdom. Det jeg sier er dessuten både kunnskapsløst og farlig.

Mitt utgangspunkt er at noen blant oss har så store medfødte eller påførte helseproblemer at de trenger fellesskapets hjelp. Den støtten skal de få, og rettighetene folk har skal vi hegne om. Det er en stor og krevende prosess å bli uføretrygdet, og mange har stått i årelange, og i en del tilfeller uverdige, kamper mot NAV.

Det er helt åpenbart for meg at en av de store og viktige oppgavene for en ny rødgrønn regjering etter valget i 2021, blir å ta tak i utfordringene i NAV. Folk som mottar uføretrygd og andre ytelser, må få en mye tydeligere stemme i hvordan vi utvikler NAV framover.

Et enda større problem er likevel at stadig flere støtes ut av arbeidslivet. Norge har fått én ny uføretrygdet i timen med Erna Solberg som statsminister. Da den rødgrønne regjeringa styrte stod antall uføretrygdede omtrent stille. Under Erna Solberg har dessuten både sysselsettingsgraden og andelen som kombinerer trygd og uføretrygd gått ned.

I Dagbladet 12. juni tok jeg til orde for at velferdsstaten, i tillegg til bare å tilby inntektssikring for de som står utenfor ordinært arbeid, også bør tilby arbeid for de som fortsatt arbeidsevne. Målgruppen for tiltaket er de som i dag får 100 prosent uføretrygd, eller som står i fare for å bli uføretrygdet, men som både har evne og lyst til å jobbe i kombinasjon med uføretrygd. Dette er ikke et angrep på de som får uføretrygd, slik Westrum presenterer det som, men et ønske om å styrke retten til arbeid.

Vår velferdsstat er basert på at personer som ikke kan forsørge seg selv ved å være i arbeid mottar en inntektsoverføring fra fellesskapet. Slik skal det også være, det er vårt sosiale sikkerhetsnett. Men for de som fortsatt har arbeidsevne er inntektssikring bare bunnplanken.

Arbeid er også velferd, og jeg mener vi må begynne å tenke på arbeid slik vi tenker på helsetjenester og utdanning. Hvorfor snakker vi bare om lik rett til utdanning, og ikke lik rett til arbeid? Arbeid bør ikke være forbeholdt bare de som har god helse og formell utdanning. Så lenge man har motivasjon og arbeidsevne bør man få jobbe. Dersom folk ikke får jobb, er det bedre at det offentlige oppretter jobber enn at folk som ønsker å jobbe blir gående ledige eller på passive trygdeytelser over lang tid.

Koronautbruddet har gitt den høyeste arbeidsledigheten i nyere tid. Jeg er redd mange av de som nå er ledige, og som har lite utdanning og helseproblemer, ikke vil komme tilbake i arbeidslivet om vi ikke gjør fundamentale endringer i arbeids- og sosialpolitikken. Derfor må vi gjøre det lettere å stå i jobb for de som har arbeidsevne, uten at det går på bekostning av muligheten til å få uføretrygd for de som ikke kan jobbe.