Kjell Werner

Ledelsen i Fellesforbundet har skissert en utvidet versjon av Avtalefestet pensjon (AFP).

Forslaget om gradvis heving av pensjonsalderen vekker harme blant radikale krefter i fagbevegelsen, og LO krever en ny ordning for de såkalte sliterne som vilkår for å støtte regjeringens forslag.

AFP-pensjonen var et hett tema på Fellesforbundets landsmøte i fjor høst. LO-ledelsens forslag om en ny og reformert AFP ble nedstemt med solid flertall. Landsmøtet ville heller gjøre et forsøk på å tette noen av hullene i dagens AFP-ordning.

Og nå har et utvalg i Fellesforbundet lansert en modell til en slik forbedring, slik at den største svakheten i denne tidligpensjonsordningen elimineres.

I dagens AFP er det nemlig en forutsetning at man må være ansatt i en bedrift med tariffavtale sju av de siste ni årene før fylte 62 år. Dersom man mister jobben på fallrepet i karrieren, mister man også AFP-pensjonen.

Fellesforbundet vil tette dette hullet ved å innføre følgende unntak: Dersom man har jobbet i en AFP-bedrift minst 18 år, og sju år etter fylte 50, kan man likevel beholde pensjonen.

Denne forbedringen synes å være en god løsning. Problemet et at vi ennå ikke vet hvor mye en slik justering vil koste. Dette må Finansdepartementet utrede.

Derfor blir det ikke aktuelt å kjempe for en slik forbedring allerede i årets lønnsoppgjør. Det store slaget om AFP vil ventelig stå i neste års mellomoppgjør, hvor det tradisjonelt er LO og NHO som er motparter.

Men så har vi dem som er utslitt og ikke orker å stå løpet ut, og som ikke fanges opp av de andre pensjonsordningene. Derfor er det behov for en ny ordning for de sliterne, slik at de kan gå av med verdighet og en brukbar økonomisk uttelling. Det er ikke lett å finne ut hva som bør være kriterier for å få slitertillegg. Derfor må dette utredes først.

I år er det imidlertid dragkampen om aldersgrensen som blir det sentrale pensjonsspørsmålet, og den kampen foregår både innad i fagbevegelsen og på det politiske planet.

På den radikale Trondheimskonferansen ble det i helgen vedtatt å mobilisere til felles aksjonsdag foran Stortinget 14. mars. Budskapet er et klart nei til å heve pensjonsalderen.

Regjeringen har nemlig foreslått å innføre en såkalt «normert pensjonsalder», der aldersgrensen på 67 år blir erstattet av en bevegelig grense som heves i takt med at forventet levealder øker.

Dette er en logisk konsekvens av pensjonsreformen som trådte i kraft i 2011. Her var det store grepet å stimulere folk til å stå lenger i jobb. Og nå er det en større andel som gjør nettopp det, til glede for seg selv og ikke minst for å tjene samfunnet litt ekstra.

Mange tror dette er en sparereform, men det er ikke tilfellet. Samlet sett vil forslagene bety en årlig ekstrakostnad på 30 milliarder kroner i 2060. Det legges blant annet opp til å sikre uføre en bedre alderspensjon. Og minsteytelsene skal nå reguleres i takt med lønnsveksten. Dette er kort og godt et bedre pensjonssystem med en styrket sosial profil.

Det er å håpe at det kan bli bredt flertall på Stortinget for omleggingen, slik at det skapes forutsigbarhet for lang tid framover.

Det er synd at Trondheimskonferansen framstår som en konservativ bremsekloss. LOs forutsetning om en sliterordning er derimot høyst berettiget. Arbeidsgiverne bør strekke seg langt for å innfri dette kravet.

Samlet sett kan vi få bedre ordninger som tilfredsstiller ulike behov for pensjonering, tidlig så vel som sent i yrkeskarrieren.

Debatt: En ny pensjonsfelle