Bård Ludvig Thorheim

Stortingsrepresentant for Høyre i Energi og miljøkomiteen

Og på et vis har de rett. Det minkende kraftoverskuddet vil i første omgang gjøre eksisterende norsk industri mindre konkurransedyktig. Og hindre etableringen av ny, kraftkrevende industri. Vi vil få industridød lenge før kraftunderskudd. 

Så for alle oss som er engasjert i industri og utvikling i Norge, er det minkende kraftoverskuddet en alvorlig trussel.

Det betyr høyere kraftpriser og svakere konkurransekraft for norske arbeidsplasser. Som stortingsrepresentant for et industrifylke som Nordland er jeg forpliktet til å sette meg inn i problemstillingen og finne løsninger sammen med industrien selv.

Mye av utfordringen i dag ligger i at kraftpolitikken og klimapolitikken ikke henger sammen. Det er bred enighet politisk om en gradvis økning av byrden ved å slippe ut CO2. Problemene oppstår når det ikke følges opp med ny, ren og rimelig kraftproduksjon som industrien kan benytte seg av til å omstille produksjonen og styrke konkurransesituasjonen.

Bråstopp for norsk vindkraft-utbygging: Bare 11 vindturbiner er installert på land på to og et halvt år

Et stort vannkraftverk produserer 1 TWh kraft på et år. På de siste tre årene er det under Støre og Vedum gitt konsesjon til kun 0,3 TWh ny kraftproduksjon.

Til sammenligning ble det gitt konsesjon på i snitt 2 TWh ny kraftproduksjon hvert år under de åtte årene med Solberg-regjeringen. Da økte kraftoverskuddet, og industrien fikk inngå rimelige langsiktige kraftavtaler som var et klart konkurransefortrinn sammenlignet med konkurrenter i resten av verden.

Grunnen til at kraftutbyggingen har stoppet helt opp under dagens regjering, tross en energikrise i Europa, er flere.

Dels skyldes det manglende hurtigspor i konsesjonssøknader innen alle energikilder og generelt svakt lederskap, noe vi har påpekt i Stortinget mange ganger.

For det andre skyldes det skattebombene på kraftsektoren som over natta gjorde det mindre attraktivt å investere i oppgradering av vannkraft og vindkraft i Norge. Den politiske usikkerheten som ble skapt gjennom svakt politisk håndverk, sitter i.

For det tredje burde regjeringen fulgt Høyres tydelige linje om å pålegge petroleumssektoren å bidra med erstatnigskraft for den landstrømmen de benytter til elektrifisering av plattformer. Høyre ønsker samtidig å lete mer etter petroleum sammenlignet med regjeringen, blant annet i nye områder i Barentshavet.

Aller mest frustrerende er dagens situasjon overfor den norske industriarbeideren.

Vi har et enormt konkurransefortrinn i at våre folk i industrien, offshore og på land, er mer selvgående, bedre organisert, kompetente og produktive enn i de fleste andre land, ifølge internasjonale undersøkelser.

Industrien fortjener politikere på samme «nivå», som vet å legge til rette for at  kraft igjen skal bli et konkurransefortrinn. Vi kan også legge til mineraler som konkurransefortrinn for norsk industri, som Norge har rike beholdninger av men utvinner altfor lite.

Aktuelt: Svensker og dansker slår oss på solkraft

Krigen i Europa og økt rivalisering mellom regioner i verden, har satt verdikjedene i industrien i et sikkerhetspolitisk press. Her er det viktig å spille på lag med Europa og USA. Det er mye som står på spill hvis vi ikke prioriterer industrien vår. 

Vi vil få industridød lenge før det norske kraftsystemet går i underskudd. Vi skylder den norske industriarbeideren å hindre dette, gjennom å legge til rette for en kraft- og mineralpolitikk som gjør at vi kan konkurrere i verdensklasse.

Politikken kan ikke stå tilbake for de store bidragene våre folk i industrien gir for velferd og vekst i Norge hver dag.