Svein-Yngve Madssen

sym@lomedia.no

Forbundsleder Christopher Beckham har bestemt seg. Handel og Kontor krever økt kjøpekraft for sine medlemmer. Ute blant de snart 80.000 medlemmene er det mange som sliter tungt med å betale stadig høyere regninger. Verst er det for dem som har mistet jobben under pandemien eller som har opplevd perioder med permitteringer. Men selv blant dem som jevnlig har mottatt lønna er den økonomiske hverdagen tøffere. Lønningsposen har krympet målt opp mot økte kostnader.

Svekket kjøpekraft var i mange år et nesten ukjent begrep for norske arbeidstakere. I mange tiår kunne arbeidsfolk glede seg over at de hadde et par prosent mer å bruke hvert eneste år. Gullårene var periodene 1970 til 1980 og 2000 til 2010 hvor reallønna økte i snitt med rundt 2,5 prosent hvert eneste år. Det snudde med Erna Solberg i statsministerstolen. Og i 2016 opplevde norske arbeidstakere for første gang på svært lenge, at levekostnadene vokste mer enn det som ble satt inn på lønnskontoen.

Mange mennesker i full jobb møtte derfor det nye året med dårligere råd enn på lenge. Med en prisvekst på 3,5 prosent og et lønnsoppgjør som havnet på rundt 2,7 prosent, er det enkelt å regne seg fram til et negativt resultat. Men virkeligheten er verre enn tallene. Mange mennesker faller ut av statistikkene fordi de har mistet jobben. I stor grad dreier dette seg om mennesker med lav lønn og lite utdanning. Ironisk nok kan det bidra til positiv utvikling på statistikkene. Norge får færre lavlønte og gjennomsnittet tjener derfor bedre.

Dette illustrerer den mest alvorlige utviklingen vi står overfor i det norske samfunnet. De økonomiske forskjellene øker. Desto mer du tjener, desto mer øker inntektene dine. På landsmøte til Fellesforbundet ble det utarbeidet en rapport som viser at mens den laveste inntektsgruppen hadde en samlet årslønnsvekst på 25 prosent fra 2008 til 2018, så økte lønna for den øverste tiendelen med 39 prosent. Det er ille nok i prosent, men langt mer dramatisk når vi snakker om de kronene du bruker for å betale regningene. 10 prosent på en millionlønn er noe helt annet enn 10 prosent når du tjener 350.000 kroner. Det er en av forklaringene til at Fagforbundets leder Mette Nord i år vil kreve «generelle kronetillegg» og ikke prosentvise tillegg. «Ren prosent-tenkning vil øke forskjellene», sier hun til Klassekampen.

En annen utfordring er at det hele tiden er fjorårets lønnsvekst du skal bruke til å betale dagens stadig høyere priser. Månedslønna er statisk og tar ikke hensyn til at strømregninga er doblet fra forrige måned. Det har regjeringen forstått. Det kan sies mye om for lite for sent, men like fullt er vi privilegerte som får deler av strømregningen dekket av myndighetene. Like heldige er de ikke i andre land hvor inflasjonen stiger bratt oppover.

Politikerne skal holde seg unna tariffoppgjørene. Utfordringen er at økte lønninger ikke nødvendigvis vil gi folk mer penger å bruke. Høyere lønnskostnader betyr fort høyere priser. Ikke minst for den konkurranseutsatte industrien kan det være krevende å håndtere økte lønnskostnader. Støre-regjeringens bidrag kan være å styrke offentlig sektor og bruke blant annet skatter og avgifter for å sikre økonomien til både norske arbeidstakere og ikke minst de mange som i dag står utenfor arbeidslivet. Det krever en langt mer kraftfull politikk enn den det var mulig å få til i fjor.

Det vil være galt å legge skylden på åtte år med borgerlige regjeringer for årene med «moderate» tariffoppgjør. Men jeg roser gjerne dagens regjering hvis den bidrar til økt kjøpekraft og jevnere fordeling i årene som kommer.