Bendik Solum Whist

Bransjedirektør for dagligvare i Hovedorganisasjonen Virke

Den 26. mars serverer kommentator i FriFagbevegelse, Kjell Werner, en virkelighetsfjern og unyansert tirade om det norske dagligvaremarkedet.

Mye tyder på at han ikke har lest de omfattende rapportene som regjeringen har fått utarbeidet om tematikken de siste par årene.

Konklusjonene i disse stikker nemlig hull på Werners påstander.

For det første antyder Werner at dagligvarekjedene øker matprisene mer enn nødvendig. Det stemmer ikke. Konkurransetilsynet gjennomførte i fjor en omfattende undersøkelse av marginene i dagligvarebransjen, på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Konklusjonen var at verken kjedene eller leverandørene økte sine marginer i perioden med høy prisvekst, til tross for påstander om dette. Prisøkningene i butikkene handlet rett og slett om økte kostnader i hele matverdikjeden.

Når det gjelder kjedenes egne merkevarer – EMV – er Werner også på tynn is. Han hevder at EMV er skadelig for konkurransen og fører til et dårligere vareutvalg.

Regjeringens EMV-utreding fra 2023 sa det stikk motsatte: «EMV og vertikal integrasjon har hatt positive virkninger på konkurransen i det norske dagligvaremarkedet og forbrukernes valgmuligheter», konkluderte Samfunnsøkonomisk Analyse, som gjennomførte utredningen for Nærings- og fiskeridepartementet.

Kartleggingen viste også at Norge har den desidert laveste EMV-andelen i Norden og er milevis unna det europeiske gjennomsnittet.

Werner maler også et galt bilde når han hevder EMV skviser ut små, uavhengige leverandører. Bildet er heller at EMV ofte utvikles i samarbeid med både små og uavhengige aktører. Dette skjer særlig i varekategorier med svak konkurranse, der det er noen få, mektige leverandører som dominerer hyllene.

I VG-saken «De dominerer, du betaler prisen» kommer det frem at mastodonter som Tine, Orkla og Nortura har alt fra 60 prosent til langt over 90 prosent markedsandel i sentrale varegrupper.

Når Orkla har nær 70 prosent av vaskemidlene, er det kanskje greit for norske forbrukere at det kommer et alternativ fra First Price. Når Nortura har over 50 prosent av kjøttpålegget og 70 prosent av pølsene, er det kanskje bra for konkurransen at det kommer litt skinke fra Nordfjord og pølser fra Xtra inn i miksen.

Og når Tine har over 70 prosent av melkemarkedet, er det kanskje ikke verdens undergang at Rørosmeieriet kan få distribuert sin økologiske melk hos Coop under EMV-merkevaren Änglamark.

At norske forbrukere nylig kåret Änglamark til den mest bærekraftige merkevaren – på tvers av alle sektorer og bransjer – sier også noe om at EMV ikke bare er «billigmerkevarer», men også kan drive innovasjon som forbrukerne setter pris på.

Det er betenkelig at Werner, som lar seg provosere av kjedenes marginer og utbytte, løper de mektigste leverandørenes ærend:

Basert på tall fra analyseselskapet Emendor, rapporterte Nettavisen i 2023 at Orklas tre selskaper som produserer vaskemidler, mat og snacks var blant de desidert mest lønnsomme i hele verdikjeden, med driftsmarginer fra 10 prosent og helt opp mot 20 prosent.

I år skal selskapet utbetale 10 milliarder kroner i utbytte til sine aksjonærer. Med slike tall tåler man litt konkurranse fra EMV.

Avslutningsvis er det verdt å røre ved det Werner ikke nevner – den store elefanten i matbutikken – nemlig mattollen / importvernet. Konkurransetilsynet uttalte 27. mars at «toll på mat er den største hindringen for å bedre konkurransen».

Importvernet er designet for å beskytte norsk matproduksjon, noe det kan være gode grunner til, men en konsekvens er at det begrenser antall leverandører og produkter utenfra i det norske markedet.

En analyse fra Menon Economics har vist at norske butikker har 57 prosent færre leverandører enn svenske. Med såpass få leverandører, hvorav noen svært markedsdominerende, bidrar EMV til økt konkurranse, slik regjeringens EMV-utredning påpekte.

Hvorvidt man skal gjøre noe med mattollen er et politisk spørsmål, men å føre en debatt om pris og konkurranse i det norske matmarkedet, uten å anerkjenne betydningen av importvern og leverandørmakt, er å rette baker for smed.

Regjeringen har de siste årene brukt mye tid på kartlegge sisteleddet i verdikjeden – butikkene – uten å finne støtte for påstandene Werner fremmer.

Jeg vil derfor anbefale at Werner, i stedet for å fokusere ensidig på butikkjedene, spør næringsministeren hvilke tanker hun gjør seg om Konkurransetilsynets innspill om importvernet, og hvorfor hun kontant har avvist å utrede leverandørmakten i Norge.

Skal vi ha en debatt om konkurranse i matverdikjeden, må vi faktisk kartlegge hele matverdikjeden.