En plass i snøen
Vinteren kom plutselig på oss i år igjen. Eller snarere det rikelige snøfallet som her i hovedstaden bestandig skaper full forvirring, ja kaos. Hver gang kan man observere små hverdagsdramaer utspille seg.
Det skjer alltid utendørs, nettopp på grunn av nedbøren som har falt i form av vakre snøflak. Disse har den evnen at de legger seg overalt, faktisk også på biler. Snøkrystallene kan bli liggende i tjukke lag.
Men det er som om bileierne aldri har opplevd dette før eller forberedt seg på naturens luner. Om de har vinter- eller sommerdekk skal jeg ikke uttale meg om. Mine statistiske belegg for påstanden er at kanskje bare annen hver bilfører plukker fram noe som ligner en børste for å feie vekk snøen. Sånn omtrent. Det betyr som regel venstre framdør, frontruta og et par vinduer på sidene. Ofte blir en tjukk snøhatt liggende på taket. Denne tunge hatten har en lei tendens til å skli ned og dekke til hele frontruta etter at den ansvarsfulle bilføreren så vidt har startet kjøreturen. Sånt noe blir det drama av.
I hovedstaden bor jeg slik til at utsikten er perfekt over en stor plass der mange parkerer sine biler, hvis de har vært umåtelig heldige og funnet en ledig luke. Etter forrige ukes snødrev er mange av disse bilene nå snødd inne. De som insisterer på daglig bilbruk har spadd og sparket unna snøen slik at de kunne kjøre ut av de meterhøye skavlene brøytebilen formet. En aldri så liten jobb som hadde fortjent belønning.
Dramaet oppstår når noen forventer at parkeringsplassen de har spadd seg ut av er deres private, og det samtidig dukker opp en rival som gjør krav på den. Det er da det kan bli litt iltert mellom alfahannene som opptrer med aggressive geberder og snerrende grynt. Snø fyker høyt til værs i den siviliserte kampens hete. Reviret er ikke lenger bare selve bilen. Om vinteren betyr det også å skaffe en varig plass i snøen.
Lo-Aktruelt nr. 2/2009
