Marte Bjerke

marte.bjerke@fagbladet.no

– Den kommer jeg alltid til å ha med meg, sier Elisa Sæbø Sylta og viser fram hjelmen som henger over arbeidsbenken. 

En liten plastkonstruksjon som ikke bare rommer et barnehode, men også hennes stolteste øyeblikk så langt i karrieren: Bestått fagprøve. 

I det store, lyse lokalet til Sophies Minde sitter ansatte fordypet over hver sin kroppsdel.

Noen smetter inn mellom radene av hyller som bærer navn som «beindeler» og «armlager», andre står bak store pussemaskiner med hørsel- og øyevern, og bak glasset til et rom innerst i etasjen sitter en dame og finjusterer på en finger.

STOLT ØYEBLIKK: Med denne hjelmen, konstruert til en baby, tok Elisa Sæbø Sylta fagprøven. – Den kommer jeg alltid til å ha med meg, sier hun.

Werner Juvik

Hvis Frankenstein og Reodor Felgen hadde slått seg sammen, ville muligens dette vært noe i nærheten av resultatet. Eksotisk, konstaterer vi. 

– Ja, det er kanskje det, sier Elisa, når hun tar oss opp fra kjelleren der den litt humørsyke fresemaskinen Victoria holder hoff over flere andre varianter av fresemaskiner – kjempestore 3D-printere som produserer modeller som seinere brukes i produksjonen i etasjene over. 

Et håndverksyrke for de få

Selv om Sophies Minde Ortopedi AS eies av Oslo universitetssykehus, minner det mer om et verksted enn et helsefaglig miljø.

– Dette er absolutt et håndverksyrke, selv om du også nyter godt av det du lærer på helsefag når det kommer til kommunikasjon, sier Elisa.

De viktigste egenskapene du trenger som ortopeditekniker beskriver hun slik:

– Kreativ, nøyaktig og noen ganger tålmodig.

VARIERTE OPPGAVER: – En ortopeditekniker må være kreativ, nøyaktig og noen ganger tålmodig, sier Elisa Sæbø Sylta.

Werner Juvik

Da Elisa begynte på helse- og oppvekstfag på videregående, fant hun tidlig ut at hun aldri kom til å jobbe i barnehage eller på sykehjem.

Det første møtet med ortopediteknikken fikk hun i hjemkommunen Bergen da hun ble med faren til en klassekamerat på jobb. Veien videre inn i yrket var gjennom et smalt nåløye.

De to eneste offentlige skolene for ortopediteknikk i Norge, er Rosenvilde videregående skole i Bærum og Jåttå videregående skole i Stavanger.

Elisa flytta til Østlandet og var en av få heldige som fikk læreplass på Sophies Minde i Oslo – Norges største fagmiljø innen ortopediteknikk.

Her lages både proteser og ortoser. Ortosen skal erstatte, gjenopprette eller bedre en tapt funksjon, mens protesen skal erstatte funksjonen til en kroppsdel som er borte. 

De ansatte er spesialiserte på sine felt. Elisa jobber med bein, det som heter ankelfotortose.

– Den skal hjelpe til med å gå, gi bevegelse i ankelen til dem som sliter med å gå på egen hånd, forklarer hun.

Akkurat nå nærmer hun seg avslutningen på et prosjekt – en ankelfotortose med ledd til et barn. Ortosen er laget i plastikk og er dekorert med et mønster barnet har valgt selv. 

– Det er nesten det viktigste, forteller kollega Anita Vestli, som også var veileder for Elisa i læretida.

– Å få velge mønsteret på ortosen.

Og mens resten av verden jobber for å få ned plastforbruket, er disse barna helt avhengige av plasten for å få et bedre liv.

Det er et lett og billig materiale, som gjør det optimalt for et barn i vekst som må regne med å bytte ortose ofte. Plast lar seg også forme når det varmes opp til 130 grader i noe som kan minne om en overdimensjonert pizzaovn.

Og ja, selvsagt har ortopediteknikerne prøvd å steke pizza i den, men det var før Elisas tid.

SPESIALISERTE: Ortopediteknikerne på Sophies Minde spesialiserer seg på sine felt. Elisa Sæbø Sylta jobber i avdelingen for bein.

Werner Juvik

Presisjonsarbeid og konkurranse

Etter at plasten tas ut av ovnen, jobber to kollegaer sammen for å trekke den rundt gipsavstøpningen av foten til barnet. Da er plasten seig.

Vakuum brukes for å få den til å legge seg helt inntil gipsen. Prosessen krever øvelse, og selv de mest erfarne bommer innimellom. Elisa har opplevd å måtte starte forfra.

– Er det litt konkurranse mellom dere om hvem som får det fineste resultatet?

– Ja, det hender jo at man må skryte litt: «Se, jeg klarte det på første forsøk!» Vi tuller mye med hverandre, forteller Elisa.

Når plastavstøpningen er ferdig, skal ortosen kuttes til. 

Innsettet er et annet steg i prosessen. Det er det myke materialet på innsiden av ortosen som skal sørge for at man ikke får gnagsår eller at det er ubehagelig å ha på seg.

Og så må reimene på, slik at hjelpemiddelet kan strammes og holde seg på plass. 

Fikk du med deg denne? Her kommer mine armer små: Disse teknikerne gir pasientene bein å gå på

Jenta hun aldri glemmer

Elisa setter på seg hørselvern og tar med det som ser ut som skallet av en barneankel inn på rommet der de store pussemaskinene står. Kantene på plastikken skal pusses.

Små, fine spon spruter ut fra pussebladet idet det treffer materialet. Så bytter hun ut bladet med en filtvariant og går over enda en gang før hun blåser seg rein for støv. 

Det hender hun er med og møter barna som skal gå med ortosene hun har lagd. Ett av dem har gjort særlig inntrykk.

– Da jeg så en jente stå for første gang i et ståskall, forteller Elisa.

Et ståskall er en ortose som støtter opp beina helt fra hoftene og ned til føttene, konstruert for dem som ikke klarer å stå oppreist for egen maskin. 

– Da hun så foreldrene sine for første gang på avstand. Hun var vant til at de alltid sto tett inntil og støtta henne. Hele fjeset hennes lyste opp. Hun ble kjempeglad, begynte å le. Det så ut som en helt annen verden for henne. Og foreldrenes reaksjon – den husker jeg også.

VIKTIG VALG: For barn med ortoser er nesten dette det viktigste: Å få velge mønster på ortosen.

Werner Juvik

Innovasjon og omsorg – på avstand

Det er ortopediingeniørene som har kontakten med pasientene og som lager gipsavstøpningene som danner modellene for ortosene. Samarbeidet mellom ingeniørene og teknikerne er tett, og det er i skjæringspunktet mellom disse profesjonene at innovasjonen foregår.

For innovasjon – det har det vært en hel del av på dette feltet.

Før lagde man for eksempel nesten ikke ortoser til barn, forteller Anita Vestli som har jobba på Sophies Minde i 37 år. Materialene var for tunge. I dag har plasten gjort det mulig.

Og hjelmen som var Elisas definitive inngang i yrkeslivet, blir blant annet brukt til behandlingen av spedbarn som er født med sammenvokste bein i kraniet.

Hjelm er en skånsom og billig løsning som Sophies Minde har holdt på med i rundt åtte år. 

Selv om Elisa aldri ble helsefagarbeider eller barnehageansatt som følge av valget om å ta helse- og oppvekstfag på videregående, er det likevel omsorgsgenet som driver henne, også i jobben som ortopeditekniker:

– Det beste med jobben er å hjelpe folk, sier hun.